Over Nordsjøen igjen.
Ole hadde noe tankefullt og alvorlig over seg. Jeg så det klart og tydelig der jeg filmet ham i High Definition. Vanligvis har man ikke kameraet framme klokka seks på morgenen, men denne morgenen krevde dokumentering. Ole var ikke uenig og ofret en hel Super8 film på den fantastiske soloppgangen. Siste soloppgangen på åpent hav, sa Ole når begivenheten var grundig dokumentert. Det kan ha vært forklaringen til hvorfor han hadde hatt den ettertenksomme minen under deler av vakta. Selv jeg, som ikke hadde vært ombord mer enn tre uker, var berørt av stunden. Det er alltid spesielt å avslutte en reise, et eventyr.

Vi var altså svært nær den norske kysten, men historien om Nordsjøen inneholder mer enn denne siste soloppgangen. Jeg må gå tilbake til Peterhead, dette sted viss pass har blitt grundig påskrevet både da og i ettertid. Vi var værfaste der, vi var litt ekstra interesserte i værmelding der og før vi dro vurderte vi, til tross for alt, å bli der noen dager til. Nordsjøen hadde vært svært morsk de siste dagene, og mer vær var på vei inn. Det kunne bli tøft. Derfor tok vi forholdsregler. Unødvendig ballast i form av et antall 25 literskanner ble dumpet, dieseltanken ble fyllt og løse gjenstander stuet bort. Til slutt ble det til og med bestemt at klyverbommen skulle ligge surret på dekk. Jeg registrerte med forundring at det der gjorde vi ikke på Atlanterhavet.

Og forholdsreglene så ut til å være helt på sin plass. Allerede under utseilingen fra marinaen i Peterhead stampet Ejdern godt i store, tunge dønninger. Hvordan går det under dekk? var spørsmålet Ole fikk der han på en eller annen måte klarte å ta oppvasken. De som satt i cockpit hadde et godt grep rundt solid treverk. Jeg fikk beskjed om å ta på sele der jeg klossete krabbet rundt på dekk i et forsøk på å få spennende bilder inn på videokassett nummer fire. Men da vi kom utenfor havnen var det ikke så ille allikevel.

Værvinduet som Emil hadde åpnet for oss gjennom nitidig studering av et stort antall værrapporter var helt perfekt. Etter 16 timer hadde vi seilt 90 nautiske mil. Selv jeg forsto at det var raskt seilt av den gamle damen - vi brukte å være fornøyde med 100 nautiske på et helt døgn. Snart skulle det vise seg at respekten vi hadde vist for Nordsjøen før avreise hadde blitt betalt tilbake med seilforhold som sto til terningkast seks. Den gode farten sto seg helt til vi så kysten av gamlelandet.

Når kysten var et faktum, søndag den 23. august, må det kunne sies at stemningen ombord var blandet. Forventningene til snart å få se venner og familie var selvsagt stor. Men skuta skulle også gjøres klar til hjemkomsten. En av detaljene som skulle på plass var et nytt flagg. Håkon tok ansvar for dette og sydde mer eller mindre nonstop i 12 timer. Når flagget var ferdig preget en stor R det hvite tøyet - for å hedre Roger. Dette preget stemningen ombord, og føltes både trist og fint samtidig.

Ejdern fant til slutt, grytidlig mandag morgen, turens siste ankringsplass i et sund ved Tromøya. Fem fornøyde seilere markerte stunden med en ankerdram bestående av LIDL-champagne og Famous Grouse.

Kommentér

Ditt navn:

Kommentar:

Vennligst tast in koden nedenfor:

 

_

_

_

_

_

_

_

_

Klikk på bildet for å se bildeserie med store bilder...

_

_

Telenor!

_

_

_

Håkon syr/broderer Roger-flagg.

Har ikke vært innaskjærs siden Long Island.

_

Appelsinsaft med alkohol og kullsyre.

_

_

_

Roger-flagg snart ferdig.

_

_

Første og siste ankringa på turen.

_


Jordomseiling
i antikvitet
Ejdern er en svensk losskøyte fra 1894 som for tiden er på langtur mot Brasil og sydligere breddegrader.

Satelittelefon!
Vi har fått oss satelittelefon og har telefontid på søndager mellom 18.00 og 22.00 norsk tid. Ring oss (og bruk masse spenn) på 00881631639125. Ingen bekymringer dersom vi har glemt å skru den på takk :-)