Caledonienkanalen – tilbake til reisens spede, første steg
Så vått og kaldt var det lenge siden det hadde vært. Alt var vått, til og med under huden. Kroppen består jo av 90 % vann eller noe, vi må ha vært oppe i 98. ”Peisen” ble tatt i bruk, den trebåtkanibalske vedovnen vår. Således slapp vi den ekle følelsen av å ta på oss våte klær når vi skulle på vakt. Nå var klærne bare fuktige. Gasskomfyren hadde stått på nærmest hele dagen. Ingenting rakk tørke helt, men heldigvis var dekket nokså tett. Slik startet vårt andre møte med Skottland.

Ut av regntåka kunne vi skimte noe grønt, og vi gled sakte inn i den lave fjorden som er begynnelsen på Caledonienkanalen. Vår trofaste, turboinnehavende Volvo Penta hadde gått som en klokke i nærmere ett eller to døgn. Et skikkelig uvær lå nemlig hakk i hel – og slik herr Hood søkte tilflukt i Sherwoodskogen – håpet vi å riste vår forfølger av der inne mellom fjellene.

50 % av mannskapet hadde vært her tidligere – Kari, Øystein og Håkon var ferskinger. Emil og Håkon stod til rors der vi for første gang på lenge kunne kjenne den tunge, søte og skarpe lukten av våt skog og jord. Noe av det norskeste norske kom krypende ned fjellsidene og inn i våre dryppende nesebor. Nok en påminnelse, i en lang, lang rekke, om at vi snart var hjemme.

En annen grunn til at vi kjørte for motor var også at vi ville prøve å rekke hjem til den datoen vi hadde invitert folk ned til Lyngør. Så smarte hadde vi altså vært, å invitere til stor festivitas uten å vite om hedersgjestene i det hele tatt ville være hjemme. Målet var å nå den laveste slusen samme kveld slik at vi kanskje kunne rekke å ta hele kanalen på én og samme dag. Vi hadde nemlig hørt at det var mulig, bare man startet tidlig nok.

Regnet kom og gikk, og vi rakk faktisk frem før det mørknet. Da bar det rett av sted til den nærmeste restauranten, vi hadde jo tross alt vært ute på vår tredje lengste etappe. Alt vi hadde i hendene ble sluppet, til og med dusjen hoppet vi lett over, for vi hadde hørt at vi kun hadde en halv time på oss før matserveringen til spisestedet stengte, samtidig som det var et stykke å gå. Ryktet viste seg å være korrekt, og vi rakk så vidt bestille seks, forholdsvis digge hamburgere, fem mørke øl og én lys. Den skotske servitøren skulle til å plassere den lyse ølen foran Kari, men Emil stoppet ham og sa at den var hans. ”Girl”, mumlet servitøren. Med glimt i øyet. Det er noe med skottene og ølkultur. Forrige gang vi var der hadde vi spurt om alkoholfritt øl. Svaret vi fikk, på den herlige, brede skotske dialekten var: ”Nuh. What´s the point??!” Vi møtte en skotte som snakket dansk, han var hjemme for å være forlover i et bryllup. Kvelden ble avsluttet med dart, snooker, hopping i sølepytter og rulling ned bakker på vei hjem.

Tidlig dagen etter klarte vi å karre oss opp for å starte på slusene, og vi fikk raskt erfare at vi måtte følge godt med når slusene ble åpnet og vannet strømmet inn. Strømmen er til tider meget sterk og når gresset er regnglatt og noe gjørmete, er det lett å skli og miste trossa. Dette hendte oss i den andre slusa, og det var så vidt vi klarte unngå å brase inn i den andre båten vi slo følge med oppover. Dette skjerpet mannskapet. Ole og Kari hadde dratt av sted for å gjøre innkjøp, selv om Ole slet med en mageforstyrrelse eller noe. Tapre mannen. De hadde dårlig tid, for de måtte rekke tilbake igjen før vi hadde gjort alle de første slusene. Han klarte å kaste opp tre-fire ganger på vei til og fra butikken. Til slutt ble han så vant til det at han bare bøyde hodet over grøfta, fremdeles stående og med poser i hendene.

Regnet lettet underveis og det virket som om et lite barn stod og lekte seg med en bryter og skrudde av og på varmen. Kaldt/varmt, kaldt/varmt. Solen kom. Sluser kom. Regnet kom. Sluse. Sluse. Sol. Vind. Regn. Regn. Sluse. Sluse. Lang innsjø. Sluse. Sluse. Sluse. Sol. Regn. Vind.

Som forrige gang var alt skinnende rent og pent i Caledonienkanalen, og det var virkelig en vakker opplevelse med gamle ruiner, herlige herskapshus med uttallige piper, knall grønn natur og andre båter hvor mannskapet tok frem munnspillet mens slusene åpnet seg. Det var herlig å kunne spise god og smakfull mat igjen – blåskimmelost, parmaskinke, honning, herlig appelsinjus og halvordentlig brød gikk ned på høykant. Til og med kjøleskapet ble tatt ordentlig i bruk igjen. Ironisk at det først blir brukanes når vi egentlig ikke har bruk for det.

Siden vi hadde gått så mye for motor den siste tiden lå vi godt an i forhold til å klare overfarten på Nordsjøen og festen vi hadde invitert til, så vi behøvde ikke stresse. Vi overnattet en kveld i en liten kanalby (Fort Augustus, faktisk det andre stedet vi overnattet ved i fjor). Vi møtte en veldig trivelig fyr ved navn Pete. Pete var skipper på en nydelig yawl av Sparkman&Stevens. Vi fortalte ham om fyringen vår, og det endte opp med at Pete gav oss pete, altså torv til å brenne i ovnen. Vi hadde hørt det skulle være en karaokebar i nærheten, for alt annet stengte tidlig. Det var jo church night, altså kirke dagen etter. Da vi kom til karaokebaren holdt vertinnen på med en forrykende sang, og Øystein gikk rett bort til skranken for å melde seg på. Det viste seg at vertinnen holdt siste låt. Men det var et sted som ikke stengte før mye senere, et åpenbart gudsforlatt sted. Det var baren vi møtte tsjekkerne på i fjor, de som nesten begynte å gråte da vi sang sanger fra Askepott. Tsjekkerne var dessverre ikke på stedet i år.

Natten etter tilbrakte vi rett ved utløpet av kanalen. Inverness var stedet, og Hootananny´s fikk nok et gjensyn med det ejdernianerne. Det var et band som spilte. Det var ikke så bra, så vi dro hjem.

Vi hadde altså rukket frem i tide til, i teorien, å rekke overfarten og den store dagen, men det skulle vise seg at værmeldingene ikke var snille mot et hardtarbeidende mannskap på vei hjem. Det så ut til at lavtrykk på lavtrykk ville hindre oss, så avgjørelsen ble tatt om å motre rundt 100 NM østover til Peterhead for å korte ned avstanden til reisens ende.




Kommentér

Ditt navn:

Kommentar:

Vennligst tast in koden nedenfor:

 

_

_

_

_

_

_

Klikk på bildet for å se bildeserie med store bilder...

VÅTT!

Loch Ness.

_

_

_

_

_

_

_

_

_

_

Flørt med kamera.

_

_

Jævla sigøynerbåt.

_


Jordomseiling
i antikvitet
Ejdern er en svensk losskøyte fra 1894 som for tiden er på langtur mot Brasil og sydligere breddegrader.

Satelittelefon!
Vi har fått oss satelittelefon og har telefontid på søndager mellom 18.00 og 22.00 norsk tid. Ring oss (og bruk masse spenn) på 00881631639125. Ingen bekymringer dersom vi har glemt å skru den på takk :-)