Flores (flå:resch) – en blomst eller fler
25 dager til havs i ett jafs. Fy fader, det var lenge. Folk rekker frem og tilbake på to ukers charterferie til en eller annen gresk øy i løpet av den tiden. Inkludert diverse forsinkelser og ulykker. Det ble noen til tider særdeles spennende dager mot slutten i forhold til om vi kom til å rekke flyet til Geir og konserten til Daniel. Det må også innrømmes at landbehovet begynte å tære på lesekonsentrasjonen. Etter hvert kom så dagen da vi så en sort klump med skyer rundt i den ellers skyfrie horisonten. Azorene er nærmest alltid belagt med skyer. Både tomme skyer, og skyer fulle av regn. Vi var vel inne rundt klokken 07. Fjellsidene til øya Flores grafset seg brått og grønt på vulkansk måte ned mot havlinjen. Langs de bratte fjellsidene lå det flere hvite hus der vi egentlig ikke kunne tru at nokon kunne bu, hvertfall ikke ha lyst til å bu. Det virket så forblåst. Vakkert ja, men værbitt.


Drømmen om Dusjarnia

Vi hadde hatt lufspeilinger om varm dusj, jeans, sko og andre landgimmicker enn fett hår, superundertøy, klamme seilerstøvler og musto-rustningen hverdagen for det meste hadde bestått av i litt over tre uker. Så feil kan man altså drømme. Joda, det var dusj tilknyttet marinaen (som egentlig bare var en betongkai tilpasset større skip), men den var uten dusjhode og lys. Doring og papir fantes ikke, men dette var vi jo for lengst vant med. Gjensynsgleden med ferskvannsdusj ble en smule mindre da det ikke var varmt vann. Den bokstavelig talt strålende dusjen var like kald, om ikke kaldere, som været utenfor. Da vi ankom bestod dette været for det meste av skiftende regnbyger som kom ridende nedover fjellsiden. Støvlene måtte beholdes på, det samme måtte vårt egentlig elskede musto-ustyr. Jeans’a tok vi på oss kun på trass. Daniel synes det uansett var en digg dusjopplevelse, Håkon mente furtent at de like gjerne kunne vært et par dager til på sjøen. Det viste seg at, som i New York, så opplevde Azorene en av sine kaldeste og våteste sommere noensinne.


Nye innsjekkingsdemoner
Det å skulle melde sin ankomst i porutgisiske land skal være det verste man kan gjøre. Hadde vi ikke synes at tran er helt ålreit ville vi sagt at det å sjekke inn var verre. Tran er helt fint det, men tungmetallene i den gjør det tankemessig litt eklere. For å gjøre det kort – innsjekking på Azorene var zåre enkelt. Det kom en mann i ridestøvler til kaia, kjørende i privat bil, og noterte passnummer og navn. Det hele tok fem minutter. Innsjekkingsansvarlig trodde ikke helt på det han var i ferd med å oppleve og spurte nølende etter de andre, for eksempel toll- og helsemyndigheter. Svaret fra den kjørende og ridestøvelbekledde politimannen var: Kom de andre myndigheten så kom de, kom de ikke så kom de ikke. Da var det greit.


Asjøss til gutta

Etter hvert samlet vi oss på en liten, på sin helt egen måte, koselig kafe litt opp i bakken og tok til med den høytidelig seilerseremonien ”ankerdram”. Kafeen var eid av noen vi først trodde var fra øst-europa. Disse gikk deretter til å komme fra Polen eller Russland. Da Polen og Russland er to land det er kjipt å ta feil av og blande sammen i en og samme setning turte vi ikke spørre (det viste seg til slutt at de var fra Ukraina). Geir og Daniel hadde kun noen timer på seg før de skulle dra, og etter alt vi hadde opplevd sammen, med tåke, motvind, beinskjærende kulde, liten storm, lett sol og godt samvær, de siste ukene, ville vi alle gjerne ha i hvert fall en avskjedskveld sammen. Den gang ei. Gutta rakk ikke engang å smake på pizzaen vi hadde bestilt. Men vi klarte i hvert fall å tylle i dem et par øl, en bardiskkjøpt ankerdram, og å bli oppdatert på de nyeste musikkvideoene på VH1. Båtens nye Lillegutt og vår nederlandske gitarvirtous var ute av våre liv for denne gang. Tusen takk for turen! Etter å ha forspist oss på pizza rullet vi andre ned bakken tilbake til båten og de fleste tok ut øyet sitt og fikk noen velfortjente timer på det. På nytt var de kun fire.


Det vestligste punktet i Europa
Etter godt over ni måneder var vi endelig tilbake til sivilisasjonen, Azorene skryter nemlig av å være Europas vestligste punkt (Azorene ”tilhører” Portugal). Øya har noen rare, lokale fugler som høres ut som om de snakker der de flyr rundt, på stadig jakt etter hverandre, i den nedre fjellheimen ved kaia. På Flores er det ikke så mye å gjøre, men kultur- og landlandskapet er virkelig noe av det vakreste vi har sett! Grønne, frodige og bølgende fjellsider som blander seg med vulkansk sten. Feite, fine og svære kuer som går ute hele året (på Flores har alle minst en ku kunne drosjesjåføren vår opplyse). Som et slags autovern vokser hortensiaen fritt, tett i tett i tett. Duften av jord og et syn som kan minne om både Irland, Skottland, Island og ikke minst Norge, kan presse frem en tåre i øyekroken til den mest værharde sjømann. Veiene krøller seg rundt, opp og ned og bort mellom alle de forskjellige utkikkspostene som står med rundt 150 meters mellomrom. Hvert stopp er vært å pause ved, for de er alle forskjellige og helt spesielle. Høres kanskje litt sosialistisk ut, men det er de faktisk. Dette fikk vi erfare da vi nok en gang leide bil og begikk road trip bonanza. Vi var rundt på hele øya i løpet av litt over en halv dag. Da hadde vi vært overalt. En fantastisk hyggelig tur. Anbefales til dere som er glade i sykkel, både med og uten motor.


”Hovedstaden”

Rett ved siden av den største byen, som har rundt 2000 innbyggere, har de plassert en fin og sort flystripe. Helt utrolig rart syn når du kommer kjørende ned fjellsiden. Det var så rart at det nesten ble litt vakkert det også. Som nesten alle andre øyer sliter også Flores med at ungdommen flytter vekk. Vi hadde ankommet dagen etter den årlige hjemkomstfestivalen, og man skulle kanskje tro at det skulle være noen menneskerester igjen, men det virket som om alle på nytt hadde dratt. Øya var altså fyllt av en veldig stillhet. Det var deilig å merke roen virke som tyngdekraften og tvinge skuldrene våre ned. Rart at man kan få høye skuldre, hvert fall følelsen av det, på langtur i en båt.

Sluttrask
Vi møtte et par soloseilere på den ukrainske kafeen. Han ene hadde seilt så mye alene at han hadde fått soloseilerens forbannelse over seg. Mannen gestikulerte der han godt og vel, riktig lett kunne brukt ord. Ordet for å krysse (med båt) er ikke noe du glemmer, særlig ikke når det du driver med er å seile. En annen soloseiler lå bak oss ved kaia, og han hadde faktisk ikke peiling på seiling, hvert fall ikke på det å fortøye båten sin skikkelig. Dagen etter vi møtte dem viste det seg at han som hadde problemer med å prate hadde (forståelig nok) klabbet til den andre kvelden før. Dagen etter kom fortøyningsastmatikeren sjanglende hjem rundt klokken 23 med en pizzaeske i hendene. Han stod og studerte båten sin litt som nå, grunnet lavvann, lå ganske langt, høydemessig ,fra bryggekanten. To sekunder senere hørte vi et dunk, da hadde han snublet og fallt bakover. Han reiste seg ikke. Vi tittet etter ham. Heldigvis var han helt fin, han lå på ryggen med hendene under hodet og svingte litt med føttene, som om alt var planlagt. Tankene våre gikk til psyken til vår unge, franske venn, Emanuel, som vi første gang møtte i Fortaleza. Håper han har det bra.
Apropos franskmann så hadde vi for øyeblikket tatt ombord en annen slik nasjonalitet. 25-åringen hadde virke som mannskap på en båt som tilhørte en 72 år gammel mann som seilte med sin 12 år gamle sønn. Franskmannen hadde en drøm om å seile hjem til sitt fedreland. Nå hadde han litt problemer da båten lå for anker ute i bukta og eieren og sønnen hadde tatt jolla tilbake. Nå sov kapteinen visstnok veldig tungt. Vår franske venn gikk barbeint rundt i shorts og t-skjorte og ante ikke hvordan han skulle komme seg tilbake. Vi hadde ikke mulighet for å hjelpe ham, men tok ham ombord og slo av en prat mens han fikk låne en genser. Pledd nektet han plent å låne. Veldig hyggelig fyr som holdt på å ferdiggjøre en bachelor i sosisalantropologi.

Det var natt, klokken var vel rundt tolv, og vinden hadde dreid og kom fra den kanten den ikke skulle. Bølgene røsket og rev i båt og fortøyninger, den virket til å true med å rive fruen i fillebiter. Da Jon-Håkon kom tilbake etter nettpreik med Thea bestemte vi oss like godt for å dra med det samme. Planen var egentlig å dra dagen etter, men der vi lå var det virkelig så ille at ingen hadde fått sove uansett.
Og slik ble feiende flotte Flores forlatt av fire fremragende fyrer.




Kommentér

Ditt navn:

Kommentar:

Vennligst tast in koden nedenfor:

 

_

_

_

_

_

_

_

_

Klikk på bildet for å se bildeserie med store bilder...

_

_

_

_

_

_

_

_

_

_

_

_

_

_

_


Jordomseiling
i antikvitet
Ejdern er en svensk losskøyte fra 1894 som for tiden er på langtur mot Brasil og sydligere breddegrader.

Satelittelefon!
Vi har fått oss satelittelefon og har telefontid på søndager mellom 18.00 og 22.00 norsk tid. Ring oss (og bruk masse spenn) på 00881631639125. Ingen bekymringer dersom vi har glemt å skru den på takk :-)