Atlanterhavskryssing - Fra Newport til Azorene
Så var det Atlanterhavskryssingen da, den andre altså. Som vi har tidligere fortalt skjedde det noe hjemme i Norge som påvirket oss sterkt på denne kryssingen av det store Atlanterhavet. Rogers bortgang er et stort tap for oss alle og vi savner ham. Dette vil stå som den sterkeste opplevelsen med vår Atlanterhavskryssing. Vi vil i denne teksten forsøke å skildre også de andre opplevelsene vi hadde på denne etappen som ble vårt lengste opphold på sjøen sammenhengende. Hele 25 dager brukte vi fra Newport til Azorene, en distanse vi hadde håpet å tilbakelegge på under tre uker.

Det var med friskt mot og en iver etter å komme seg hjem at Ejderns faste mannskap forsterket av Geir Ståle og Emils fetter Daniel den 26. juni satte seil utenfor Newport og gled ut i det kalde og grå været. Vi hadde hørt at den første uka ut fra USA kunne være litt kranglete med litt skiftenede vinder, endel tåke, kaldt vær og regn. Deretter skulle det bare være å sette seilene spridd og cruise over Atlantern til Azorene. Men som vanlig så inntraff det sedvanlige 2 prosentene og istedenfor en "walk in the park" måtte vi kjempe oss østover igjennom et stadig skiftende landskap.

Tåke og forbannet kaldt vær
Ut fra Newport seilte vi rett inn i Labradorstrømmen som kommer nordfra med opphav på Grønlands vestside. Den bringer kaldt vann nedover forbi Grand Banks ved Newfoundland, fordi Nova Scotia og nedover østkysten av USA. Vi hadde møtt den tidligere på vei opp til New York, men vi fikk virkelig kjenne den nå. Når det så blåser varme vinder fra sør, så kommer tåka snickers som twist. Til forskjell fra Norge er det faktisk slik at man her har både tåke og vind, og det er ikke spesielt hyggelig å seile avgårde, om enn veldig sakte, med tett tåke rundt seg. I tillegg hadde vi fiskebanker fulle av fiskebåter på babord og en trafikkseperasjonssone til/fra New York til styrbord. Sistnevnte skulle vi forøvrig krysse for å komme ut i åpent hav. Heldigvis viste AISen seg igjen som en sterk støttespiller. Men, ikke tro at det likevel ikke er litt nervepirrende å stå på baugen å speide etter konteinerskipet du vet fosser mot deg i 20 knop. Det er heller ikke spesielt behagelig å kjenne tåkeluren riste i brystet mens man hører duren fra motoren og buldringen fra baugen som pløyer seg igjennom vannet. Det til tross for at du vet at den er noe i underkant av en nautisk mil unna. Vi fant der og da ut at vi ikke var spesielt kine på seile igjennom den Engelske kanalen.

Sånn fortsatte det stort sett i en uke med motvind, tåke og lite vind generelt. Trøsten ble et yrende dyreliv med fugler, delfiner og til og med hvaler. Til stadighet fikk vi besøk av våre dyrevenner delfinene. Daniel lærte oss at delfinene liker at man dunker i baugen når de svømmer. Da svarte de med den klassiske pipingen som vi til og med kunne høre over vann. Hvalene fikk vi dessverre ikke sett på nært hold. Den nærmeste viste oss ryggen ca. 200 meter foran baugen. De var nok nærmere om natten, men det er vanskelig å se i bekmørket. Vi lærte oss å kjenne forskjell på pusten til delfiner og hvaler. Førstnevnte har korte støt, mens de større søskenbarna har lange utblåsninger. Du skvetter litt når du hører dem midt i natten. En morgen opplevde vi det som virket som et etegilde uten like der vi kom inn i en stim av flere hundre delfiner og med store hvaler pesende på behørig avstand. Det var et helt utrolig syn med så mange av disse flotte skapningene vekselvis jaktende og lekende helt inntil båten. Vi blir rett og slett aldri lei av vennene våre.

Sisten - med lavtrykk
Etter en drøy uke fikk vi endelig god vind og plutselig gjorde vi god fart østover. Motivasjonen ombord steg betraktelig der farten økte, og vi igjen lå i overkant av vår tommelregelfart på 100 nautiske mil i døgnet. Det varte bare i fire dager før vinden igjen snudde og midt i vestavindsbeltet fikk vi fem dager med østavind. Men den benyttet vi som best vi kunne.

Etter at PCen til Jon-Håkon tok kvelden etter virusangrep i Brasil hadde vi hatt litt problemer med å få værnedlastingen til å fungere via satellittelefon. Vi hadde derfor lenge vært avhengig av å snakke med båter for å få oppdaterte værmeldinger. Men stort sett hadde bare vært fra Bahamas til New York det hadde vært nødvendig. Tidligere etapper hadde vært korte og ligget i passatvindbeltet. På denne Atlanterhavskryssingen holdt Einar Hagen oss oppdatert med å sende oss lavtrykkenes posisjoner på satellittelefonen. De kom som perler på en snor og beveget seg alle i nordøstlig retning. Etterhvert fikk vi heldigvis også lastet ned vær selv på Emils nye lille laptop. Da begynte det å bli lettere å manøvrere etter dem. Motvinden benyttet vi til å dra nordover for å komme unna det verste av vind fra et lavtrykk som passerte rett sør for oss. Når det passerte vendte vi nesa sørover for å komme sør for neste lavtrykk der vindene skulle være sterkest i nord.


Vår første storm
Selv om vi hadde manøvrert oss i posisjon til å komme unna det verste av vindene viste værvarselet likevel at det kunne bli en god blåst. Mads Gjerdrum har tidligere nevnt at stormer ikke er noe problem, så lenge du vet at de kommer. De hadde selv vært ute for tre stormer på sin 3 årige jordomseiling. De som de visste kom, hadde gått helt fint, men den som kom overraskende hadde vært ganske tøff. Vi følte det derfor best å ta de forhåndsregler vi kunne. Baugspydet ble tatt inn og surret godt, Alt løst på dekk ble sjekket og surret ekstra. Vi tok først 3. rev og tok før natten ned storseilet og surret det godt. Dermed seilte vi bare på et lite lommetørkle av en fokk. Heldigvis hadde vi vinden i ryggen nå og gjorde god fart østover. Noe godt skulle det i alle fall komme ut av dette været. Vinden bare økte på og utover natten var den økt til liten storm. Bølgene hadde også vokst til små fjellsider som kom rullende mot oss. I seks knop fosset vi avgårde på kluten foran. Bølgene begynte nå å bli så store at selv den brede store dama begynte å surfe på bølgene. I en surf kunne Håkon registrere 9 knop. Det å være ute i en storm kan definitivt kalles en mektig naturopplevelsene. Midt mellom to kontinenter følte vi oss ganske små der høye vertikale skyvegger passerte foran oss som hurtigtog. I måneskinnet så vi godt hvordan det mektige havet viste sin styrke. Ejdern forsvant helt nede i bølgedalene på de vel 5 meter høye bølgene. Neste morgen hadde vinden løyet, men sjøen ruvet fortsatt stor over oss. Vi revet etterhvert ut og holdt god fart vestover. Det tok lang tid før sjøen roet seg. Hele tiden føles det ut som når du står på bunnen av henget i en alpinbakke og skal til å sette utfor, men her er det faktisk henget som tar deg igjen. Nå er losskøyta Ejdern bygget for dårlig vær og vi følte oss aldri utrygge. Nå bølgene kommer tårnene opp bak så bare løfter akterenden til den gamle dama seg opp som en kork og plutselig så er vi på toppen av fjellsiden og "kikker" ned henget. Bare noen få ganger har vi fått bølger slående inn over oss. Vel følte vi oss aldri utrygge, men Jon-Håkon synes likevel ikke det var spesielt morsomt å sitte på alle fire nede under dekk og fikse den manuelle lensepumpa midt i stormen. Den automatiske pumpa brant seg nemlig, og den gamle manuelle pumpet bare luft. Etter å ha trukket ut en taustump fra innsuget til vår langturinnstallerte lensepumpe fungerte den utmerket og dermed ble det pumpevakt hver fjerde time resten av Atlanterhavskryssingen.

Vi hadde kommet oss helskinnet igjennom vår første storm. En mektig opplevelse rikere og hadde nå erfart hvor sjødyktig den gamle dama virkelig var. Det virket også som elementene var fornøyde. Det var som de hadde tatt oss igjennom en ildprøve og nå følte at vi var verdige sjømenn og dermed kunne vi få lov til å dra nytte av vestavinden. Etter å ha brukt 16 dager på å tilbakelegge halvparten av distansen fra USA til Azorene fikk vi endelig for alvor opp farta østover.

Bursdagsfeiring og tidsfordriv
Dagen etter stormen ble Emil vekket med bursdagssang og fikk servert egg og bacon til frokost. Det var en flott dag som stod i sterk kontrast til stormen dagen før. Solen skinte fra en blå himmel og havet lå rolig. For full duk skar Ejdern majestetisk igjennom vannet på vei østover. I bursdagsgave fikk han to cola og en sjokolade. Ganske stort når man lever på rasjoner ute på havet. Dagen ble toppet ved at vi la oss bi og tok et bad der midt ute på det store havet med flere tusen meter vann under oss. Det er veldig rart hvordan små ting blir til store gleder der ute. Det er utrolig mange ting vi tar for gitt i den vestlige verden. Vi har det så godt og er så stresset at vi ikke lengre klarer å sette pris på de små tingene i livet. Det er endel sånne ting man savner når man er ute og reiser så lenge som det vi har gjort. Man savner de små tingene som å lese avisa mens man spiser søndagsfrokost, det å sitte på en kafe med gode venner, det å gå en tur i parken i sommerregnet.

Slike feiringer hjelper godt til å bryte litt opp i monotonien ute på havet. Mye av tiden går med til å sove, ha rorvakt, ha matvakt. Det er ganske begrenset hva man kan gjøre når man er begrenset til en liten båt. Litt trening på dekk fikk man til når det ikke var for kaldt, men stort sett gikk tida med til å lese. På den første Atlanterhavskryssingen hadde vi en sjakkturnering. Håkon forsøkte å dra igang en ny konkurranse denne gangen: Klønemesterskapet. Etter at Daniel hadde kastet kaffekolben på vannet første dag og satt seg på Håkons solbriller to ganger hengte han opp en liste i salongen med tidligere nevnte episoder samt at Emil hadde sparket hull i Kalle Kjøleboks (som han senere reparerte). Hans iver etter å se hvor andre feilet slo fort tilbake på han selv. Det viste seg nemlig at han måtte selv ta på seg noe av skylden for at Daniel satt seg på solbrillene da han hadde lagt disse midt i den ene cockpitbenken. Etter å ha kløna med klyveren samt flere andre episoder toppet fort Håkon lista.

Resten av mannskapet synes Klønemesterskapet hadde for negativt fokus og Ole foreslo derfor istedenfor et Gledesspredermesterskap. Selv om Håkon i utgangspunktet lå relativt dårlig an her klarte han å heve seg med sitt forslag om å ta bilder av Ejdern fra gummijolla. Et godt stykke sør for Georges Banks utenfor østkysten av USA og langt til havs, sjøsatte vi gummijolla. Til den knyttet vi et langt tau og oppi satt Ole og Håkon med alt av kameraer og videokameraer vi hadde. Med gutta på slep gled vi avgårde i lett tåke for fulle seil. Det var ikke spesielt behagelig å henge på slep i bølgene, og etter to oppvisningsslag hadde de fått nok. De rakk likevel å få takk en hel del meget gode bilder før vi dro dem ombord igjen. Stort kudos for initiativ til Håkon og for deltakelse til Ole.

Tidsskjema for seiling - Et fly å nå
"Det tar den tiden det tar!" Det er det vi alltid sier når gjestemannskap eller de der hjemme lurer på hvor lang tid vi bruker på en etappe. Vi regner normalt 100 nautiske mil i døgnet, men med ingen vind, motvind og storm lå vi langt under dette. Geir Ståle hadde fått seg fri i 4 uker for seile med oss over Atlanteren og i og med at vi også hadde startet 3 dager for seint hadde vel egentlig Geir Ståle innstilt seg på at han ikke kom til å rekke flyet eller jobben. Situasjonen ble ikke bedre da det viste seg at hans flybillett var fra den østligste øya, mens vi skulle lande på den vestligste. Å komme seg til riktig øy var en 1,5 times direkte flytur, men noe direktefly gikk ikke. Men så etter stormen skjøt vi bokstaveligtalt fart og plutselig så det ut til at det kunne gå. Over satellittelefon med tidligere Atlanterhavsmatros Øystein ble alternative flymuligheter undersøkt. Til slutt fikk Geir Ståle booket et fly som kunne korrespondere med hans opprinnelige fly hjem fra Lisboa. Daniel som savnet sin kjære Amy, som ventet i feriemodus i Lisboa, slang seg på samme fly. Dette skulle vi rekke og satt opp et tidsskjema. Vinden holdt seg såpass godt at det kun var siste natta da vi hadde sett øyene i horisonten at vi trengte å fyre opp motoren for å kjøre det siste lille stykket i vindstilla.

Fire timer før flyet gikk hoppet Ejderns gjestemannskap iland på Flores og etter en kort ankerdram på den lokale puben forsvant Geir Ståle og Daniel og igjen var Ejderns mannskap bare fire.

Etter å ha seilt 2145 nautiske mil fra vi forlot det amerikanske kontinentet var vi igjen i Europa, selv om vi fortsatt var et godt stykke utenfor kontinental-Europa. I 25 dager hadde vi vært ute på det store havet. I 25 dager hadde vi seilt igjennom et landskap i stadig endring. Til tross for monotonien ble vår lengste etappe en meget variert og opplevelsesrik. Det ble 25 dager som vi lærte mye av. Likefullt kommer vi ikke unna at den sterkeste opplevelsen fra vår andre Atlanterhavskryssing var å miste Roger. Vi savner deg kompis.




Kommentér

Ditt navn:

Kommentar:

Vennligst tast in koden nedenfor:

 

_

Hval!

_

_

_

_

_

_

_

_

_

_

_

Det skåles for Roger.

_

_

_

_

_

Klikk på bildet for å se bildeserie med store bilder...

_

Geir Ståle.

Daniel.

_

_

_

_

_

_

_

_

_

_

_

_

_

_

Vi skåler for Roger.

_

_

_

Håndpumping.

_

_

_

Azorene!

_

_


Jordomseiling
i antikvitet
Ejdern er en svensk losskøyte fra 1894 som for tiden er på langtur mot Brasil og sydligere breddegrader.

Satelittelefon!
Vi har fått oss satelittelefon og har telefontid på søndager mellom 18.00 og 22.00 norsk tid. Ring oss (og bruk masse spenn) på 00881631639125. Ingen bekymringer dersom vi har glemt å skru den på takk :-)