Newport (og Point Judith)
Hadde alt gått som planlagt ville dette kun vært en tekst om Newport, men alt-går-ikke-alttid-som-planlagt-når-man-er-til-sjøss, og alt det der. Særlig ikke når det virker som vi ufrivllig har blitt medlemer av ”The Two Procent Community”. Den usannsynlige sannsynligheten ved at det som er lite sannsynlig kan skje oss, virker å ha tatt over hverdagen vår. Derfor blir dette også en liten tekst om Point Judith, kun 14 nautiske unna Newport. Pokker ta detta fobanna været.

Neida. Vi hadde vel sovet rundt tre timer etter våre avskjedssamling på Hudson River. Sånn går det når man blir så glade i folk og steder at all jus må skvises ut av tidens inntørkede sten. En annen ting var at Geir Ståle hadde ankommet dagen før vi skulle reise, så vi følte vi måtte vise frem vår nye perlevenn av en by.

Været var allerede på andre banehalvdel klar til kamp. Ikke så aller verst ennå, kun noe regn og litt vind. Grunnen til at vi fikk så lite søvn var ikke fordi vi hadde vært ute så altfor sent, men fordi vi stod opp så altfor tidlig. Klokken 06.00 for å klargjøre båten. Men, på den andre siden, da hadde vi vel vært ute altfor sent allikevel?

Det var rundt 150 nautiske opp til Newport. Grunnet motvind, og at vi skulle gå innaskjærs mesteparten av stykket, hadde vi bestemt oss for å gå for motor. Vi putret ned igjen Hudson og rundet Manhattan opp til Hells Gate. Elven som går gjennom Hells Gate går igjennom et slags timeglass, noe som gjør at strømmen kommer opp i hele 5 knop. På veien var det 10-12 speedbåter a la Røkke, Gjelsten og I som hadde ”morgenregatta”. Fra båten kunne vi se flere landemerker vi nå hadde fått et jordlig forhold til. Alle vinket vi farvel til minnene i tankene våre. Vissheten om at vi for alvor hadde startet på noe som ville innebære slutten av reisen var over oss. Rundt 4000 nautiske skulle forseres i løpet av kun to måneder, i alt fem-seks uker med seiling. Da hadde vi potensielt kun to-tre uker igjen med landlige forlystelser og muligheten til kunne å si: ”Yes, it is really one hundred and fifteen years old.”

Etter hvert kom vi oss vekk fra den betonghakkete kystlinjen og ut i rikmannslandet Long Island der vi er sikre på at alle hadde sittet ute på de svære verandaene sine og drukket sin berømmelige iste dersom været hadde tillatt det. Nå satt de sikkert inne og gjorde det samme. Kolosshus på kolosshus i mangemangemangemillionersklassen.

Da vi kom ut i mer åpne farvann var vind og bølger over og rundt oss. Vi stampet og stampet, og til slutt begynte vi faktisk å gå tom for diesel. Vi hadde altså latterlige 14 nautiske igjen da vi så oss nødt til å søke en form for nødhavn i et lite ingenting av et sted som het Point Judith. Marinaen lå inne i en liten bukt som ga noe skydd for de verste bølgene, men vinden klarte likevel å hisse på oss litt sjø. Her ble vi liggende i hele tre dager. Første kvelden kom vi oss inn til nærmeste spisested for å hugge innpå litt feit amerikansk mat. I løpet av den 20 minutter lange drosjeturen fikk vi et interessant innblikk på fasadene av det virkelig bondske suburbia-USA, altså bondelandet. Det var ikke så mange gårder akkurat på veiene der vi kjørte, men det lå et slags teppe av republikansk slør over det hele. Eller var det bare våre tidligere fordommer, visket vekk etter opplevelsene i New York, som på nytt danset rundt på netthinnen?

Det aller fineste med Point Judith var at vi kom oss på nett med nettet igjen, det var nemlig gratis trådløst rundt marinaens hovedbygg. Vi fikk skrevet et lass med forlengst forefalte artikler.

Adios Point Judith – Howdy Newport!
Vår New York baserte venn, Jaquelin, hadde ordnet oss gratis marina i Newport. Faren var tungt inne i seilmiljøet der oppe og hadde noen fingre i den lokale båtbyggerskolen. Marinaen viste seg å ligge utenfor et av de stolteste fortene i USA, nemlig Fort Adams. Hele området var en nasjonalpark, og de som jobbet ved fortets museum mente vi måtte ha noen virkelig gode kontakter, for det var ingen som egentlig fikk lov til å ligge der vi lå. Det var ikke engang lov å overnatte der. Om det gjelder i telt eller i båt vites ikke. Rundt oss var bare noen få trebåter bygget ved båtskolen og andre laserlignende typer brukt til seilkurs. Der var verken vann eller strøm tilknyttet opplegget, men en tåkelur som regelmessig skrek ut mot natten. Cirka hvert femte sekund. Hele natten. Vi lå ytterst ved innseilingen til byen og forbi oss seilte skute på skute med store master og andre ustyrsforstørrende, dieselslukende doninger. Vi var i Kennedy-land.

International Yatch Restoration School og Coronet
Vi ble kjent med vår marinakontakt, han het Clark Poston og var en av grunnleggerne til en meget imonerende restaurering- og båtbyggerskole. Vi fikk omvisning på deres områder, der vi blant annet fikk stifte bekjentskap med Coronet, en 133-fots schooner fra 1885. Hun hadde blitt bestilt av en mann ved navn Bush, en nyrik amerikaner som heller ville bruke sin formue på å seile jorden rundt i luksus og komfort enn, som vanlig var på den tiden, å kjøpe eiendom og såkalte town houses i byene. Bush hadde solgt sitt oljevirke til den gang Standard Oil og endte sine dager kun noen måneder etter at han hadde solgt sitt flytende hus etter, på en eller annen underlig måte, å ha fått i seg noe gift. Nå drev de uansett å totalrestaurerte hele den imponerende herligheten, og vi er veldig glade for å ha sett henne i en slik forfallen tilstand. Det skal vi skryte av når hun om noen år blir seildyktig og på alles lepper. Clark var virkelig en trivelig fyr og skolen virket veldig solid og god, de tar vare på et viktig yrke som har vært og er i fare for å dø ut. Om ikke annet så i USA. Gamle metoder og know how kommer inn i lærebøkene og blir tatt vare på for ettertiden. Skolen er toårig og man lærer å bygge båt fra bunnen av, i ekte amerikansk stil trenger man ingen forkunnskaper annet enn artium, og den er åpen for studenter verden over. Her er en lenke til nettsidene: http://www.iyrs.org. Ejderns mannskap går god for førsteinntrykket og tror den kan anbefales.

Newport viste seg å være en trivelig, liten by, med masse herlige båter liggende for anker. Hadde det ikke vært for det dårlige været var det vanligvis enda flere båter der, visstnok slik at man kunne gå tørrskodd et ganske langt stykke. Vi synes det var synd vi ikke kunne være der lengre, vi endte opp med å kun få tre dager. Ejdern ble nok en gang klargjort for storhavskryssing og denne gangen var det ikke alt for mye på listen som var ugjort da vi satte seil.

Den siste kvelden vartet Ole opp med herlig biff med sopp i forbindelse med at vi skulle ut på langtur. I tillegg var vi så heldige at Jaquelin kom opp fra New York for å si adjø og sykle 30 mil under et veldedighetsritt. Hun hadde også virket som sekeretæren vår de siste fem dagene og hjulpet oss masse. Tusen takk! Det viste seg at hun valgte å være sammen med oss på sin egen bursdag. Vi klemte og sa hade.

Dagen etter dro vi. Med ferskt, tørket høy fra barndomsgården til Jaquelin Kennedy Onassis (elskverdig fikset fra et trivelig, barnløst par som het Doug og Kathy, som også kjørte Ole rundt i byen etter supplies og var så behjelpelige at vi fikk lyst til å adoptere dem.), og en trist beskjed om at The King hadde blitt etterfulgt av The King of Pop himself beit vi tenna sammen og motret ut, forbi tåkeluren. Tåkehornet vårt takket for hyggelig bekjentskap etter noen uker som vil stå igjen som et høydepunkt. Azorene lå klar til kapring og hugg. God bless America.




Kommentér

Ditt navn:

Kommentar:

Vennligst tast in koden nedenfor:

 

Ole har kjøpt enda et OM-1, med fast 50mm.

FN-bygningen er vakker.

_

Ole har fått handsker av Emil. Han demontrerer at de funker.

Vi ler litt av Zelda, men mest av Strawberry Shortcake.

_

_

Emil har ny linse. Fast 50mm.

_

_

_

_

Newport.

Klikk på bildet for å se bildeserie med store bilder...

Daniel, Emils fetter. Nytt mannskap.

Geir Ståle, kompis hjemmefra, nytt mannskap.

Brooklyn Bridge.

Det ble for mye skyline for Håkon, han sovna i cockpit.

Point Judith.

Geir mister skrutrekker i vannet. Geir må bade. Kaldt.

_

_

Clark, vår mann på båtbyggerskolen.

_

_

_

_

Svinekjøtt saltes.

_

"Newport-bridge" by night. Med seilbåt.

_

_

Like gammal som Ejdern!


Jordomseiling
i antikvitet
Ejdern er en svensk losskøyte fra 1894 som for tiden er på langtur mot Brasil og sydligere breddegrader.

Satelittelefon!
Vi har fått oss satelittelefon og har telefontid på søndager mellom 18.00 og 22.00 norsk tid. Ring oss (og bruk masse spenn) på 00881631639125. Ingen bekymringer dersom vi har glemt å skru den på takk :-)