Nju Jåk – about sleeping in a city that never wakes because it never sleeps
Vi velger å smelte sammen denne begynnelse med avslutningen i forrige artikkel. På denne måten får vi en slags in-medias-res-effekt, samtidig som vi virkelig får underbygget hvor fantastisk deilig det var å endelig komme frem, spesielt etter de fem siste dagene, i en forventningstorturert båt: .. den umåtelig etterlengtede innseilingen til New York ble altså blant annet feiret med a-Ha sin ”Manhattan Skyline”, en nydelig homage til en lett flørtende, blunkende skyskraperlinje under en for tiden strålende sol kledd i kald vind. Aldri hadde vi trodd at metropolens kollisjon av betong, glass og stål skulle være så vakker – en av jordklodens hovedsteder så faktisk riktig koselig ut. I ettertid viser det seg at underbevisstheten vår hadde fått et aldri så lite frampeik på hva som skulle komme, med fantastiske opplevelser og mange, nye og fine venner. Det etterlatte inntrykket ble altså det samme som det første.

Vi hadde fått tips om noen bøyer i Hudson River som skulle koste herlige 30 dollar dagen. Kursen ble som kjent satt mot 79th Street Boat Basin, som lå der den skulle, gaten hadde ikke flyttet seg. Vi fikk plass på en av de siste, ledige moringene. Å ligge ved bryggen kostet 100 dollar dagen, og vi hadde en lang avveining og diskusjon om vi skulle ligge ved det ene eller andre stedet. Vår halvt år gamle jollemotor hadde som tidligere nevnt tatt kvelden for lenge siden, men vi hadde da årer, dog en av de manglet årering. (Jolla vår, og da spesielt tilhørende utstyr, er på en måte i full oppløsning.) Pytt, pytt – bandt vi bare åra fast til jolla, så ville det være i orden. Den første natten fikk vi merke at å ligge på Hudson uten motor ikke bare var barebare, men faktisk ganske barbarisk. Å komme seg til land gikk fint, men nå skal vi ta for oss tilbaketuren: For hvert mislykkede forsøk ble strømmen bare sterkere og sterkere og vi måtte stadig forflytte oss lengre opp mot strømmen etter hvert forsøk. Vi endte opp med å trenge hele fem forsøk og 150 meter med sats før vi klarte å huke tak i rekka på vår breie, sjødyktige borg som lå rundt 30 meter ute i Hudson. (Hadde Jon-Håkon bare vært noen fattige centimeter lengre, hvert fall i armene eller fingrene, hadde vi faktisk klart det på første forsøk.)

Sånn kunne vi ikke holde på, men det ville bli veldig dyrt å skulle ligge ved brygga. Akk, for et dilemma! Til alt hell ble den nest nærmeste bøya til marinaen ledig dagen etter. Vi kapret den på ekte vikingvis. Avstanden til marinaen var heretter bare på rundt 50 meter og vi lå nærmere land der strømmen var betraktelig mindre. Denne biffen skulle vi greie å ete opp. Noen dager senere våknet vi opp til at den fastsurrede åra vår hadde rømt i løpet av natten. Nå var det faktisk helt umulig for oss å returnere til båten etter å ha . Med godt mot, som ble vasket vekk av storbyregnet, brukte Therese, Johannes og Håkon hele deres siste søndag på å trave byen rundt etter årer. Vi brukte syv timer og var innom åtte butikker før vi fikk et hett tips om en kajakklubb som muligens kunne ha. Kun fem minutter før stengetid hoppet vi ut av en drosje og løp til klubben. Der var de så søte at de skjenket oss en brukket kajakkåre. Hurra, nå hadde vi tre årer! For å feire fangsten, og fordi vi var for slitne til å dra tilbake til båten, endte vi opp med å ta med våre nye årevenner på byen, noe som viste seg å ha en helt fantastisk effekt på snakkesalige new yorkere – vi var nattlyset, de var nysgjerrige møll. Åra var en ypperlig isbryter som skapt for å knuse den mest gjennomfrossede havn: ”Excuse me, is this your ore?” Mye moro. Vi lå på ring under hele oppholdet.

Ole hadde fått seg et eget rom i en leilighet i Brooklyn og hadde allerede bodd på mange forskjellige steder i byen. Jon-Håkon fikk atter besøk av globetrotter-Thea, de fant seg et krypinn i Williamsburg. Emil dro på bryllupp i Roma. Tilbake på Ejdern var kun Therese, Johannes og Håkon, men de koste seg i Chicago på Broadway og spankulerte gatelangs, natt som dag.

New York er som en liten småby der folk prater med og til deg overalt, innbyggerne er hyggelige og hjelpsomme som flittige små maur. Det er ganske utrolig. Mest av alt fikk vi erfare dette da Therese, Johannes og Håkon dro for å møte Ole i hans nye nabolag. Vi skulle overvære en gratiskonsert i en park med David Byrne, vokalisten fra Talking Heads. Vi hadde kjøpt med oss noen øl og visste bare litt hvor vi skulle. På vei mot der vi trodde parken lå møtte vi stadig flere mennesker med pledd, men ingen plastposer med drikke, slik vi åpenlyst gikk og bar på. Da kom vi på New York politiets nulltoleranse mot kriminalitet og undret oss om det var forbudt å drikke i park. Nulltoleransen de har bedrevet de siste 10-15 årene har faktisk ført til at New York har gått fra å være den mest voldelige byen i USA til å bli en av de tryggeste. Fint å se at det funker. Du føler deg faktisk herlig overraskende trygg i metropolen. Uansett, vi spurte to veskebærende jenter som så ut til å skulle samme vei. Jada, de visste hvor parken var, de skulle faktisk samme vei. Vi skulle altså alle samme vei. Men ikke visste de om det var lurt eller lov å drikke i parken. De hadde faktisk samme problem selv, de var nettopp flyttet til byen. De bød oss på deres lager av hveteøl. Mer skal det ikke ti for å skremme en skeptisk og kontaktsky nordmann. Brygget smakte forøvrig godt.

Svaret på drikkespørsmålet slo oss plutselig og hardt da vi rundet et hjørne gjennom noe som kunne minne om et skogsholt i den ENORME parken. Foran oss lyste Herr Byrne fra storskjerm, rundt oss satt og gikk 20 000 festivalstemte mennesker: her var det helt og holdent lov å nyte medbrakt. Vi slo oss likegodt ned i et gangkryss på vårt medbrakte pledd og nærmest skålte med politipatruljene som passerte. Vi inviterte jentene på pleddplass. Det var sånn vi ble kjent med Bryn og Danele, vårt nye entourage, our people in New York. Vi endte opp med å henge med dem resten av oppholdet, men det var først etter at Bryn, Danele, Therese og Johannes hadde klatret opp i et av de svære trærne like ved for faktisk å kunne se storskjermen som viste bilder fra scenen vi aldri så noe til. I treet danset de. Bryn i stilettheler. Ole og Håkon passet pledd og Zuki, den lille veskehunden Bryn passet for en venninne. Kvelden ble etterhvert avsluttet under en hamok i regnet på takterassen deres.

Det blir for mye å skulle fortelle om alt det fine vi opplevde i New York, denne teksten er allerede alt for lang. Men vi kan gi dere noen kjappe stikkord dere kan spørre oss om når vi kommer hjem: herlige delis, japanshopping, Katzenjammer live, School Night Comedy, Barcade og 1943, Basil og Dead Phones, freejazz og martinis på Rose, fellesjazz på Xxx, picture hunt, Jeff, Jaqueline, Cassandra, Bianca, Shean, Marie-Eve, frukttobakk, tatovering, overnatting, B&H med kalott, tredje kaldeste og våteste forsommer etter at de begynte værmålinger, latinere som vasker, Museum of National History, lysshow på Times Square, jakten på trådløst nett, kino, verdens beste avocado og barber shop.

Johannes dro hjem, deretter dro Therese – tusen takk for turen, folkens. Strålende å dele et så fint sted og å være sammen med dere. Mye å le og mimre om!

Etter gammelt mannskap kommer nytt – denne gangen var vi så heldige å få på Daniel (en fetter av Emil), og Geir Ståle (som sogner fra Sogne). Sammen skulle de være med oss videre til Azorene, rundt 2000 nautiske mil midt ute i ingenting. Men først var planen å komme oss litt lengre nord, til Newport, for å gjøre reperasjoner og forberede en overfart som kunne ta opp til tre uker.

Vi kan ikke avslutte fortellingen fra New York uten å fortelle om den særdeles verdige avslutningen. Ole, Emil og Jon-Håkon hadde etterhvert mønstret på igjen, og vi inviterte likegodt alle vi hadde blitt kjent med til en avskjedsstund på vår adresse i Hudson River. Til sammen var vi vel rundt 15 stykker i solnedgangen som blant annet skravlet og lyttet til Daniel og hans venn Viktor spille gispy jazz mens parafinlampene stadig lyste sterkere og høyhusenes gule øyne smått om senn våknet til liv. Etter å ha rodd åtte eller ni ganger inn og ut for å hente folk bant vi likegodt jolla fast i Ejdern med to-tre tau og lot jolla føres av strømmen tilbake til brygga da det var på tide å avslutte kvelden. Vi lagde altså en aldri så liten taubane på Hudson. Når den var tømt dro vi bare jolla inn igjen ved hjelp av tauet, på den måten trengte vi bare tre turer.

Dagen etter regnet det. Vi skulle dra. Like greit. Cassandra, som bodde like i nærheten, kom og vinket oss farvel fra marinaen, nesten på samme måte som uttallige mennesker i tidligere tider vinket til andre som skulle krysse Atlanteren. Og der var jammen meg frihetsstatuen også.

Visstnok er New York lik Berlin, på så måte at de er ganske annerledes enn resten av landet. Du forelsker deg lett i New York, og det blir en ekte, dyptfølt kjærlighet. For du forelsker deg i personligheten, med tiden blir du forelsket i utseendet. Det var med nok et tungt sinn vi forlot vår nye elskerinne, Brasil hadde blitt sjalu dersom hun visste hva vi drev med bak hennes rygg.

Alle vet at man ikke burde legge seg til å sove på stigende rus, det samme gjelder for et stigende hjerte.




Kommentér

Ditt navn:

Kommentar:

Vennligst tast in koden nedenfor:

 

Håkons legg før tatovering, hvor ble det av "etter"-bildet?

Dossen i gangen hos Jaqueline, 121 Madison Ave.

_

_

_

Gekko igjen.

Rooftop BBQ hos venner av Simons eks.

BBQ.

_

_

_

Også fra Bushwick-biennalen. Trommisens datter danser.

_

Utenfor Barcade.

Klikk på bildet for å se bildeserie med store bilder...

Ole, Jeff og Jon-Håkon.

_

_

_

Oles 2. samboer, på Lower East Side, Jeff, aka Gekko.

LES.

Angelika Film Center.

Backyard BBQ i Brooklyn.

_

Margaret og Trip, venner av Rogers vertsbror i South Carolia.

Lti labs, Andrej og fotografen som tok de derre siluett-ipod-bildene.

Fra ett av studioene på Bushwick Biennalen.

_

Ny venninne, Bryn, som viste seg å kjenne Mariann fra Sandøya.

_

_

_

Fra vinduet i leiligheten til Ole på Brooklyn.

Håkon på besøk hos Ole.

1920 jazz-jam på brun bule på Lower East Side.

Oles samboer på Lower East Side, Connie, venninne av Jeff.

Håkon får shave, Ole betaler grunnet brudd på kontrakt.

Ole får besøk av Jeff fra LA, som han traff i Praha.


Jordomseiling
i antikvitet
Ejdern er en svensk losskøyte fra 1894 som for tiden er på langtur mot Brasil og sydligere breddegrader.

Satelittelefon!
Vi har fått oss satelittelefon og har telefontid på søndager mellom 18.00 og 22.00 norsk tid. Ring oss (og bruk masse spenn) på 00881631639125. Ingen bekymringer dersom vi har glemt å skru den på takk :-)