Familiegjenforenelse og Cubansk 1.Mai feiring
Jeg hadde tatt meg fri et år for å slippe litt unna de der hjemme, men jaggu kommer de ikke etter deg. Men det var et herlig hjemsyn da jeg kom løpende inn i resepsjonen på erverdige Hotell Inglaterra fra 1895. Noen kunne jo nevnt at det ikke hadde vært pussa opp siden den gang, men det la ikke noen demper på gjensynet for det.

Det var 21. april og dagen før Thea reiste hjem, at pappa (Svein-Olav) ble tatt med rett ut på "Havanna by Night". Jentene skulle i Ejderntradisjon drikkes ut før hjemtransport til Norge, og det ble et par piratLADAtaxi-turer for å finne byens beste utested for formålet.Vi endte på et allright sted der det ble briefet med Air-Condishoning, som sammen med ekspressbussene dannet grunnlaget senere forkjølelse.

Den 22. reiste jentene, og vi tok med oss han far den 16 timer lange bussturen tilbake til Santiago de Cuba og Ejdern. Da alle avgifter var betalt og vanntankene fulle satte vi kursen for Casilda. En tre dagers etappe med som sagt alt slags vær.

Etter å ha snirklet oss til kai etter prøve og feile metoden på grundt vann, bar det av sted mot Trinidad. Pappa tok på seg middagsvakten denne dagen ved å spandere restaurantbesøk på en restaurant vi først trodde var stengt. Det viste seg at vi var de eneste gjestene og kokk ble funnet frem.Etter dessert gikk turen videre gjennom Trinidads unescovernede gater til vi fant et sted med både øl og musikk, og til slutt en stor utvendig trapp med øl og musikk

Dagen derpå skilte vi lag me de andre som skulle seile båten videre til Cienfuegos, mens pappa og jeg satte oss på en ny kald ekspress-buss tilbake for å møte mamma (Betty). Turen dennegang tok bare 6 timer. Vi hadde altså seilt inn 10 timers busstur på tre døgn. Ikke verst. Bussen kjørte det som vi på sørlandsvis ville kalt Ytre(Øtre) vei. Kystveien gikk forbi blant annet Grisebukta hvor Amerikanerene forsøkte med blodig uhell å gå i land i 1961. På denne tiden av døgnet var et par hundre milloner lyserøde krabber på vei tilbake til havet, og bare vår buss klarte nok helt alene å splatte et par av tusen av dem.

Tilbake i Havanna fikk vi litt tid til revolusjonsmuuseet, der blant annet "Granma", båten Che Guevara og Castro kom til Cuba med befinner seg. Den står pent utstilt som diamanter i et glassmonter, med msakingeværvakter på alle hjørnene. Ikke helt som Frammuseet med andre ord. Det var en del andre kjøretøy og fly der og, blant annet bittesmå rester av amerikanske bombefly til skrekk og advarsel. Sånn kan det gå hvis du kødder med Cuba, så ikke gjør det.

Mamma Ankom i ni tiden og vi var igjen inlosjert på Hotell Inglaterra, der vi skulle være til vi hadde fått med oss første mai.
Klokka fem om morran begynte de første trommene, og høylydte folk, å samle seg ute på Park Central, rett utenfor balkongen vår. Små tog gikk derfra til forskjellige tider den 5 kilometer lange turen mot revolusjonsplassen. Vi bestemte oss for å henge på dem etter frokost kl 0730.

Da Frokosten var spist var folkene i parken allerede gått i forrveien og gatene var tilnermet tomme. Vi småløp de første 2 kilometerene i håp om å ta dem igjen, men uten hell.Muliheten var der, men vi kunne ikke nedverdige oss til å ta pirat-taxi til et 1.mai arrangement. Etterhvert kom vi til gatene hvor et par hundre busser var oppstilt for å frakrte folk fra landsbygda trygt hjem. Vi hørte høytalerene fra revolusjonsplassen men kunne ikke ta noen av snarveiene vi ville for a komme frem i tide."No Entrada" alle steder. Plutselig kom tusener av mennesker mot oss. Pappa begynte nesten å gråte.Han som hadde gledet seg sånn, Han hadde desuten pyntet seg med sin nyeste og fineste rød Che Guevara t-skjorte."Vi rakk det ikke" "Det er slutt" snufset hen. Vi fortsatte litt til mot strømmen, og fortvilelsen steg. Plutselig fikk jeg øye på en folkemasse i gata ovenfor som så ut til å flytte seg i en annen retning. "Vi prøver der". Det viste seg etterhvert å være toget inn på plassen,og folkene vi hadde møtt med sammenrullede flagg var toget på tur ut fra plassen i andre enden. Vi pressset oss inn sammen med Truckarbeiderene.De hadde for anledningen laget en papptruck på en ganger to meter med Ta-Sjangsen stil over seg .I løpet av en halv time gikk vi over revolusjonsplassen og fulgte folkemassene tilbake til bussene og centrum. Jeg vil nok trekke større paraleller med 17. mai feiringen enn 1. mai feiringen hjemme i norge.1.Mai mener jo mange er døende. Uansett, på Cuba lever den i høyeste grad. Og for en folkefest.

Senere på dagen tok vi faktisk turen til noe så sykt som kirkegården. Ganske ekkelt å se hvordan noen på første halvdel av 1900 tallet, rett og slett hadde så mye penger at de bygde gravene som små pyramider og templer. Materialvalget hadde falt på Marmor selvfølgelig. Ved en ren tilfeldighet kom jeg faktisk over grava til hovedmannen bak "Bueno Vista Sosial club" Ibraham Fehrer, som døde i 2006.

Dagen etter satte vi oss på en ny ekspress-buss. Denne gangen til Santa Clara. Ernesto Che Guevara hjemby og siden 1997 også gravmonument. Hans levninger ble hentet hjem bra Bolivia der han har vært siden han ble drept av CIA i 1968. I tilknytning til monumentet, var også et Che Museum med alle mulige slags ting. Kameraet hans, karakterboka fra videregående, den første speiderskjorta, lommekniven og termosen til en som en gang hevdet å ha kjent han m.m. Var ikke måte hva som kunne stilles ut hvis han hadde vært i nærheten av det. Museet og gravkammeret var merklig nok gratis, i motsetning til alt annet på Cuba.

Den lille byen Santa Clara var riktig så trivelig. Folkene prøvde ikke å prakke på deg ubrukelige ting og var høflige. På torget på kvelden traff jeg blandt annet Reiner, en gutt på 21 år som kom bort og snakket med meg rett og slett fordi han ville trene engelsken sin. Ikke selge sigarer. Han jobbet på et bilverksted 2 dager i uka. 1 kveld i uka tok han engelsktimer. Jeg skal prøve å følge opp, og sende noen mailer til ham når jeg kommer hjem. Cubanerne har tilgang til Mail uten bilder på det lokale postkontoret, men ingen internetttilgang.

Etter å ha tilbrakt natten hos et trivelig ungt par i Casa Particular, var tiden kommet for gjensyn med Ejdern og de andre som hadde kommet seg til Cienfuegos. Jeg fant dem ombord , og de hadde masse å fortelle til tross for at jeg bare hadde vært borte noen dager. Sånn er det å reise bort fra denne skuta. det føles som man ikke har sett hverandre på eviheter, når man i realiteten bare har vært borte en natt.

Vi hadde avskjedsmiddag med mamma og pappa i deres Casa Particular. På menyen sto kylling svin og fisk som vanlig. vi tok litt av hvert, og delte broderlig. Neste Morgen reiste de voksne videre til strandliv i Varadeø, mens vi seilte mot litt stillhet på øyene.

Tusen takk for besøket Mamma og Pappa.




Kommentér

Ditt navn:

Kommentar:

Vennligst tast in koden nedenfor:

 

_

_

_

_

_

_

_

Mor og Far, Betty og Svein Olav.

_

_

_

_

_

Klikk på bildet for å se bildeserie med store bilder...

_

Svein Olav.

_

_

_

_

_

_

_

_

_

_

_

_

_

_

_

_

_

_

_

_

_

_


Jordomseiling
i antikvitet
Ejdern er en svensk losskøyte fra 1894 som for tiden er på langtur mot Brasil og sydligere breddegrader.

Satelittelefon!
Vi har fått oss satelittelefon og har telefontid på søndager mellom 18.00 og 22.00 norsk tid. Ring oss (og bruk masse spenn) på 00881631639125. Ingen bekymringer dersom vi har glemt å skru den på takk :-)