Ragnarokk
Etter å ha nytt de siste sydhavsdager på Bimini (Bahamas) var igjen Johannes, Therese, Jon-Håkon, Håkon og Emil på havet, denne gangen med kurs for New York over 1000 nautiske mil lengere nord. Det var strålende sol, ikke så mye vind, men Golfstrømmen var behjelpelig og bar den gamle dama likefullt nordover med god fart. Det blåste stort sett ikke så mye de første dagene, med unntak av rundt og under tordenskyene som dukket opp foran, bak, til styrbord og babord og til og med over Ejdern. Etter å ha klart å unngå å havne midt under et tordenvær siden vi dro hjemme fra Norge i august ifjor innhentet været oss bokstavelig talt. Det var allerede den andre dagen ut fra Bahamas. Det hadde vært en flott dag, men så begynte de mørke skyene og samle seg sør for Ejdern. Tidligere på dagen hadde vi seilt langs en håndfull tordenvær og sett flere skypumper dukke opp under de mørke skyene og strekke seg helt ned til vannet der vi på lang avstand kunne se hvordan vann ble virvlet opp i det som så ut som flere hundre meter. Disse store skypumpene ble forøvrig omtalt som delfiner for ikke å stresse Jon-Håkon som lå i stikkøya der han lå og ante fred og ingen fare. Plutselig kom vinden og før Ejderns mannskap rakk å fordøye middagsmaten lynet det og tordenet rett over hodene våre. Langs hele Floridas kyst er det store mengder av disse store stygge uværene hver eneste dag i sommermånedene. Det var Jon-Håkon og Håkon som fikk de første godbitene.

Tordenvær kan være koselig når man ligger i senga under et tak hjemme i Norge og kanskje har noen ved siden av seg, men det er ikke noe hyggelig når man er midt ute på havet og lyna lyser så kraftig opp at du tror det er dag og det smeller så høyt at du kjenner det i hele kroppen. Det blåser forøvrig som bare rakkern inne i disse uværa. På dagtid var det stort sett lett å leke katt og mus med tordenværene, men når det kom på kvelden var det ikke fullt så enkelt fordi det ble så mange av dem. Noen ganger klarte Ejdern å seile fra dem ved hjelp av litt smart navigering, andre ganger vant været. En natt i den sistnevnte kategorien kom Johannes inn og vekket Emil med en forsiktig hånd og sa med myk stemme at uværet var over oss og Håkon lurte på om Emil kunne hjelpe til litt. Idet han gikk ut i salongen krenget båten plutselig kraftig over og storseilet stod bakk. Vinden hadde snudd plutselig og Håkon kjempet med roret for å få badeanda på rett kjøl. Minnene fra Fogo strømmet på og sekundene virket endeløse før vinden endelig slo inn på rett side av seilet. Det blåste for kraftig, vi måtte legge oss bi. Etter å ha kjempet noen minutter i øsende regnvær mens det blitzet og braket rundt oss fikk vi dratt fokka over og halt inn på storeseilet. Ejdern oppfører seg helt utmerket når hun ligger bi, og det hjelper på at vi ikke fosser frem i 7-8 knop når hvert eneste lyn er nærmeste umiddelbart etterfulgt av et brak. Der satt vi alle mann i cockpiten i regntøy og så opp og rundt oss på det ragnarokket som tordenvær føles som når man er midt under det.

Golfstrømmen og dens motpart
Selv om vi ikke akkurat hadde mye vind de første dagene gikk det likevel ganske fort fremover takket være strømmen som gjør det levelig i Norge. Etter rundinga av Cuba hadde vi som tidligere nevnt vært litt skeptiske til om det ville bli en kald sommer i Norge. Etter 8 døgn ridende oppover et godt stykke uten for kysten til USA var vi nå overbevist om at denne sagnsomsuste strømmen virkelig fantes. På disse 8 døgna tilbakela vi over 800 nautiske mil selv med lite vind. Men at Norge hadde vært en kald plass uten Golfstrømmen skjønte vi definitivt da vi forlot den. Vi voknet en morgen hvor det bemerket at det var blitt kaldt. Emil så på vannet og det var blitt grønt. "Labradorstrømmen". Da vi litt senere kjente på vannet fikk vi bekreftet vår mistanke. På noen få dager gikk vi fra deilig solskinn til strømpebukse. Den varme sørlige vinden over kaldt vann førte også til at vi møtte endel tåke. AISen som vi tidligere har skrytt så mye av var virkelig til hjelp her. Det var likevel store mengdene fiskebåter som drev sitt virke i nærområdet som måtte unngås på gamlemåten. Det samme måtte mainefartøyene som var ute å øvde utenfor Norfolk, USAs største marinebase. De vi kunne se på dagtid var stort sett hangarskip, men de dukket opp fra ingensteds på dagen som på natta. Kamulasjefargene virket virkelig godt, fordi et øyblikk så vi hangarskipene noen nautiske unna, og så klarte vi knapt å skille dem fra bakgrunnen. Det var også mye jagerflyaktivitet i området og noen av dem valgte å bryte lydmuren i lav høyde, gjerne ganske tidlig på morgenen.

I dette kalde vannet så vi noen rare finner som plaset rundt og da vi kom nærmere så vi noen veldig rare fisk. Etter lange diskusjoner var det Johannes som kom frem til at dette måtte være to månefisk. Resten av mannskapet sa seg enig i at det virket sannsynlig. Det skuffet nok biologen Therese litt at det ikke var hun som fant ut det.

Kuling midt i trynet
Etter å ha mistet Golfstrømmen og etter noen frustrerende dager med liten fremdrift begynte vi å nærme oss den ytre innseilingen til New York. Så kom det et kulingvarsel på radioen fra en passerende båt. Meldingen så ikke noe om retning. Det fikk vi snart vite. Vinden kom i morgentimene den 5. juni og økte jevnt og trutt til stiv kuling og kom fra der vi hadde tenkt oss. Vi krysset hardt med 2. rev, men det var ikke mye vi klarte å komme oss nordover etterhvert. Så nærme, men likevel så langt fra. Det regnte og regnte nærmest kontinuerlig. Det var ganske kaldt å stå til rors og for de av mannskapene som hadde hatt termostatene stilt på tropisk de siste 8 månedene fortonet det seg en smule surrealistisk å igjen være ikledd full Musto-rustning, superundertøy, varm genser og lue. Skulle ikke vi følge sommern på vår tur rundt Atlanterhavet? Var det dessuten ikke juni nå? Humøret blant mannskapet sank med barometeret. Som de foregående dagene var det kaldt og det regnet hele tiden. Vi frøys når vi satt på vakt, vi frøys når vi sov og vi frøys når vi satt tre stykker under ullteppet i salongen. For første gang siden Irland fyrte vi opp dieselvarmeren, noe som hjalp litt på humøret. Vi fikk høre senere at det ikke akkurat var vanlig vær for denne årstiden i Nordøst-USA. Det var det unødvendig å få så dårlig vær da...

En fantastisk innseiling
Neste morgen hadde vinden lagt seg og vi valgte å benytte anledningen til å komme oss inn. Vi fyrte opp motoren og satte kursen opp den ytre innseilingen. Vi la oss i "midtrabatten" til en av de tre trafikkseperasjonssonene og så frakteskip etter frakeskip passere på vei inn og ut fra et område som tar i mot store menger varer hver eneste dag. Der kjørte vi slalom mellom det som virket som et endeløst hav av fiskeredskaper, men klarte til alt hell og ikke kjøre på noen av dem. Cruiseskipene passerte også oss i stor fart. Vi lurte på om det var noen nysgjerrige folk som så ned på oss fra sine lugarer med balkong, stor dobbeltseng og eget bad med badekar. Det er jo noen som liker å krysse hav i sånn luksus. Det må likevel innrømmes at etter endel dager med røft vær var det ikke fritt for at Ejderns mannskap kunne i det minste trengt en dusj.

Allerede på lang avstand kunne vi skimte skylinen til Det Store Eplet. Vi har alltid lurt på hvorfor man kaller denne verdensmetropolen for en frukt. Mens vi så siluettene i det fjerne ble humøret ombord bedre og bedre. Håkon tok kontroll over stereoanlegget og fra Bose-høytalerene i cockpiten strømmet det musikk som på en eller annen måte knyttet seg til byen vi nå nærmet oss. Først ut var Manhattan Skyline av våre norske helter A-Ha. Det er nesten litt synd, med tanke på norsk musikks spredning i utlandet, at det er dette bandet vi fortsatt bruker når folk vi treffer spør om kjente norske band. A-Ha og så hele black metal sjangern da...

Vi hadde god medstrøm og det gikk fort innover. Da vi gled under Verrezano Narrows Bridge og hørte hvordan all trafikken buldret avgårde over oss begynte vi virkelig å skjønne at vi var på vei mot noe stort. Da vi passerte brua tente også Emil opp sin Romeo y Julie Churchill sigar som han hadde med seg fra Cuba. Det er jo kjent at det ikke er lov å importere cubanske sigarer til USA, så vi måtte jo røyke dem opp. Så var det noe spesielt å røyke dem på vei inn til en av De Forente Staters viktigste byer. I samme ånd var det med glimt i øyet at Håkon "Che" Gåre pattet på en stor cubansk sigar mens han snakket med tollmyndighetene på telefon, noe som opptok nesten 45 min. Med papirene foran seg leste han opp en bråte opplysninger om Ejdern, samt navn, fødselsdato, fødselsby, passnummer, visumnummer med mer for hvert enkelt av Ejderns mannskap. Det var likevel nesten overraskende lett å komme inn i landet med båt, selv inn til byen som ble rammet av terrorister for 8 år siden. Båten ble aldri sjekket og vi kunne lett ha tatt med oss en stor mengde cubanske sigarer, -rom og -flyktninger.

Skylinen på Lower Manhattan vokste seg stadig større. Vi passerte forholdsvis tett forbi Frihetsgudinnen og hilste henne med å heve sigaren. Så kom Ellis Island der alle tidligere imigranter måtte gå i land. Vi hadde lurt på om også vi måtte stoppe der, men nå er det bare et museum og Customs and Border Protection hadde sagt at vi bare skulle fortsette til marinaen der vi skulle, og bad oss stikke innom dem neste morgen. Foran oss så vi Financial District i all sin prakt, et godt stykke lengre bak raget Empire State Building. De store smilene i ansiktet på alle ombord fortalte, sammen med den periodiske overveldende "fy f...", hva alle tenkte og følte. Vi fortsatte opp Hudson River der vi ble passert av flere nydelige klassiske skonnerter ute på litt lørdagsseiling. Selvfølgelig ble vi også forbikjørt av en mengde overkompanserende båter styrt av folk som trengte noe for å imponere de blonde storbrystede damene som stod ved deres side. Vi gav dem den internasjonale hilsen til alle slike store bråkete forurensende båter.

Sola var iferd med å gå ned og skinte i vinduene til skyskraperne vi passerte. Et stykke oppover i Hudson River fant vi en moring vi skulle legge oss til på 79th Street Boat Basin. Etter 1132 nautiske mil og 12 dager 2 timer og 30 minutter til sjøs var vi endelig fremme. Når Johannes møtte oss i Havanna hadde han trodd at vi skulle seile fra sted til sted langs USAs kyst. Istedenfor ble det Havanna til New York med kunn et lite stopp på Bahams. Han klaget ikke på det.

Der vi stod å kikket inn fra moringen gledet vi oss noe vanvittig til å utforske denne fantastiske byen mer. Vi gledet oss også til å treffe Ole som vi ikke hadde sett på en tre uker. Vi sendte tekstmelding, men fikk svar om at han fremdeles hadde ferie...




Kommentér

Ditt navn:

Kommentar:

Vennligst tast in koden nedenfor:

 

_

_

_

Månefisk.

_

Lei av motvind.

_

_

_

_

Klikk på bildet for å se bildeserie med store bilder...

_

_

_

_

_

_

_

_

_

_

_

Manhattan Skyline.

_

Originalen.

Vår kopi.

_

_

_

_

_

_

_

_

_

_

W 59th st and Hudson.


Jordomseiling
i antikvitet
Ejdern er en svensk losskøyte fra 1894 som for tiden er på langtur mot Brasil og sydligere breddegrader.

Satelittelefon!
Vi har fått oss satelittelefon og har telefontid på søndager mellom 18.00 og 22.00 norsk tid. Ring oss (og bruk masse spenn) på 00881631639125. Ingen bekymringer dersom vi har glemt å skru den på takk :-)