Welcome to Bahamas, have a nice day!
Det hadde vært seks opplevelsesrike uker på Cuba, men nå begynte det å bli på tide å komme seg nordover. Det hadde den tropiske stormen vi hadde på vei inn til Havanna vist. Derfor hadde det seg at den 21. mai vendte Ejdern for alvoret nesa mot hjemlige trakter med Johannes, Therese, Jon-Håkon, Håkon og Emil ombord. Vi skulle til det STORE landet der alt er STORT. Helt opp til en plass de kaller Det STORE Eplet skulle vi. Men hvorfor ikke ta en liten pitstop på veien. Bahamas ligger nordøst for Cuba og den lille gruppen Bimini ligger helt ute i Golfstrømmen i Florida-stredet, bare 45 nautiske mil fra det Nord-Amerikanske fastlandet. Det var altså dit vi skulle, vi hadde bare en liten seilas på ca. 250 nautiske foran oss.

Kontraster på et blått havs
Det ble en kjapp seilas på to og et halvt døgn opp. Golfstrømmen som hadde vært fraværende i Yucatan-kanalen fant vi nå fort. Selv med lite vind suste vi avgårde med 2-3 knops medstrøm. Utpå kvelden begynte mørke skyer å samle seg i sør og vi kunne se kraftige lynglimt. Vinden tok seg godt opp og tordenværet bak oss tetnet til. Det var som alle enkeltskyene bare ballet seg sammen som en stor skitten snøballen inntil den kom helt inn på oss. Det blinket konstant. Det var nesten som å være på teknodiskotek med en strobekåt DJ. Samtidig var det et nyttårsfyrverkeri av lynformasjoner som åpenbarte seg. Det var mest rundt oss, nærme, men aldri helt over den lille skuta vår. Likevel blåste det godt. En liten kuling sammen med Golfstrømmen gjorde at vi jaget avgårde i 7-8 knop på 2. rev. Bølgene var krappe, men likevel gikk det forholdsvis bra. Vi stampet ikke, men rullet i mye større grad. Med tiden døde vinden og dagen etter rullet vi i den gamle råtne sjøen inntil også den gav seg. Det var det en stor kontrast der vi seilte avgårde med full duk med toppseilet satt. Sola skinte og små skydotter beveget seg sakte over himmelen mens den gamle dama erverdig spaserte på den uendelig blå promenaden. Hun er utrolig vakker når hun er påkledd fra topp til tå.

En gammel trebåt blant millionyachter
Innsjekking gikk fort og var relativt ukomplisert, men vi måtte ut med USD 315 for en ankringstillatelse. Den var gyldig for et år, men vi skulle jo bare være der noen dager. "Det er dere som velger å være her så kort" var svaret fra de behjelpelige myndighetspersonene. Vi håpet det ville være verdt det.

Det var Memorial Day Weekend og normalt sett ville det kry av tilreisende fra De Forente Stater. Til tross for at det var ganske dårlig vær og bare en brøkdel av de besøkende som pleide å være på Bimini denne helga, så var alt fullt. Med litt wheeling and dealing ved hjelp av en lokal "kompis" Anthony fikk vi plass på yttersiden av en flytebrygge på en råflott marina. Det var en helt avsindig mengde store luksussportsfiskebåter og "skjærgårdsjeeper" der. Mange av dem med nok hestekrefter til å drive en middelsstor lastebåt. Et eksempel: Vi lurte på hvor mye den 20-fot store båten som hadde fire 300 hestekrefters utenbordsmotorer slukte av bensin. Vil vel egentlig ikke vite det. Der vi stod litt vantro og kikket på disse båtene kunne vi ikke tro at det var resesjon i landet som bare ligger 45 nautiske mil unna, mindre enn en time for disse båtene.

Det var likevel en fordel å ligge til kai ved en slik flott marina. Etter ikke å ha sett et fint dusjanlegg å en stund var det godt med en stor dusj med varmtvann og et toalett som faktisk hadde både rennende vann, skål, ring, dør og papir. Makan til luksus...

Gringos
Det var mange turister fra USA på de to små øyene, både unge og gamle. De unge traff vi, fulle og bråkete ute på et sted som het Big John's med liveband og syngende glade mennesker. Det minte oss litt om afterski på Hemsedal eller Åre med litt for fulle gjester dansende på benker og bord. Bongotrommemannen løp rundt på dansegulvet med tromma på hofta. Utenfor stod golfbilene parkert langs veien. Det er den vanligste måten å komme seg rundt på denne lille øya og turistene leier dem. De bråkjekke gutta kjører fulle rundt med lettkledde jenter med perleøredobber sittende bakbpå. Selv hadde vi tatt golfbussen til byen. På Big John's hoppet vi likegodt i det og danset alle sammen. Vi fikk etterhvert nok av alle de andre fulle gringoene og hadde lyst til å sjekke ut et lokalt reggaested som het "All My Childeren". "Diskoteket" lå i et betonghotel og lokalet var slitent og minnet om et falert 70-tallsdisko med lys i dansegulvet som på Saturday Night Fever. Ikke alle lysene fungerte da. Musikken var kul, men DJen var utrolig plagsom som hele tiden avbrøt med sin skjærende og skrikende stemme, og slang ut helt meningsløse kommentarer og avbrøt sangene tidlig. Stemningen var relativt avslappet, og selv med den gode pizzaen fra Edit's Pizza fortsatt satt godt i kroppen var vi alle ganske slitne. Vi praiet en pirat-golfbiltaxi hjem til luksusresortet der vi hadde karret til oss en forholdsvis (etter europeiske standarder) dyr plass.

Det "ekte" Bahamas
De neste dagene gikk med til å undersøke denne øya (North Bimini) som visstnok skulle ha den mest Bahamiske atmosfæren. Mange av de andre øyene som New Providence, Paradise Island og Grand Bahamas er fullstendig utbygd og det eneste man der finner er store luksusresort med tivoli, vannsportparker og alt det som hører med for å skape en flott kunstig verden. Det er ikke mye igjen av det klassiske Bahamas. Det føltes som vi fant litt av det på Bimini selv om det krydde av turister. Den langstrakte stranda var utrolig nydelig og den siste dagen dro vi ut på dykke- og snorketur. Vannet var krystallklart med litt koraller, men i det store og hele var det lite variasjon i havbunnen. De ansvarlige fra dykkerselskapet var meget hyggelig og veldig hjelpsomme, selvfølgelig etter at vi hadde underskrevet på en mengde avtaler med kompisert juridisk språk som fritok selskapet for ansvar hvis det skjedde noe. Nærheten til USA var igjen påfallende. TIl Jon-Håkons irritasjon hadde de en litt annen definisjon av dypdykk. Han skulle stå over det første ettersom det var lenge siden han hadde dykket, men det viste seg at det var et helt normalt dykk på 15-18 meter. Emil på sin side var storfornøyd med å merke at de gamle svømmelungene fortsatt dugde til noe der han fridykket til 10-15 meter. Johannes hadde vært så redd for å "drukne" at han i siste liten hadde løpt på apoteket for å kjøpe vaselin for å gjøre maska tett. Vi fikk sett endel store fisk og en havskilpadde som blant Emil fikk dykket ganske nærme. Det eneste som var litt irriterende var alle båtene som ankret opp rundt dykkerbåten. Særlig på det grunne dykket (3-5 meter) merket vi det. Stadig vekk hørte vi den høyfrekvente lyden av propeller i vannet, og våre dykkerinstruktører hadde sin fulle hyre med å gjøre andre båter oppmerksom på at det var folk i vannet, og hvor vi befant oss. Tydeligvis har dykkerflagget litt motsatt effekt av hva det har andre steder. Selv om det ikke var det fineste stedet vi hadde dykket og snorklet, så var det likevel blått og fint. Alle var enige om at det hadde vært en fin tur, unntatt Håkon fordi han hadde ikke vært med.

Noen timer senere kastet vi loss og straks vi var utenfor kanalen mellom øyene heiste vi seil og satte kursen for New York.

 

Kommentér

Ditt navn:

Kommentar:

Vennligst tast in koden nedenfor:

 

Johannes, Therese og Jon-Håkon.

_

Klikk på bildet for å se bildeserie med store bilder...
(Therese og Johannes, nytt mannskap.)

_

_

Marieve.

_

_

_

Jon-Håkon og Therese med fullt utstyr.

_


Jordomseiling
i antikvitet
Ejdern er en svensk losskøyte fra 1894 som for tiden er på langtur mot Brasil og sydligere breddegrader.

Satelittelefon!
Vi har fått oss satelittelefon og har telefontid på søndager mellom 18.00 og 22.00 norsk tid. Ring oss (og bruk masse spenn) på 00881631639125. Ingen bekymringer dersom vi har glemt å skru den på takk :-)