Cienfuegos og ukjent kvinnskap
- fra Casilda til Cienfuegos
Jasså! Yao, yao, come on! Etter hvert hadde vi altså fått med oss både riktige byråkratipapirer og riktige jenter. Turen gikk fra Casilda og Trinidad (denne gang i byform). Grunnet den grandiose forsinkelsen var vi litt bekymret for om det som kun skulle være en halv dagsetappe på 50 NM i strålende solskinn kom til å gå like knirkefritt som vi hadde tenkt. Der tok vi rett (eller feil??), det finnes nemlig uanset ikke noe sånt som en knirkefri trebåt. Dette lar noen etapper seg villig vekk påvirke av.

Det første som døde etter noen timer var vinden, solen forsvant til tider bak skyene, og hele bikinigjengen vår endte dessverre opp med å bli sjøsyke. De falt en etter en. Først kneblet bølgene Ann-Kristin (sykepleier), så ble vel Mona (journalist) litt dårlig. De eneste som holdt stand var Camilla (sykepleier) og Kine (journalist). Kine holdt lengst ut. Men til slutt måtte de også dessverre gi opp. Noen ganger er sjøsyke mer smittsomt enn pest. Eller aids for den slags skyld. Svineinfluensa noen? Uansett. Mona og Kine gikk i skribentklasse sammen (faktisk i samme klasse som Thea på HiO, bare at Thea går/gikk på foto). Ann-Kristin og Camilla hadde gått på sykepleien sammen, nå jobbet de på samme sykehus. Lenken mellom dem alle var den felles oppveksten til Mona og Camilla.

I følge bildene ser det ut som om de alle koser seg i sola på dekk, men egentlig er alle langflate, noe de for så vidt er på bildene også. Men ingen av det nye mannskapet vårt ble noe særlig dårlige før etter å ha vært nede i byssa for å lage lunsj. Jentene hadde vært så hyggelige at de godtok vår oppfordring og ville lage lunsj som koselig gjenytelse mot at de fikk være med på turen. Det satte vi veldig pris på. De hadde gjort en iherdig innsats og fartet Trinidad rundt etter matvarer, frukt og grønnsaker. Noe som kan ta en god stund i de cubanske, kommunistinspirerte foretningene. All kudos til dem, for de endte opp med en finfin fangst!

Etter hvert tittet regnskyene frem, og da ble en etter en litt bedre. Bare ikke Ann-Kristin, stakkaren var sjøsyk hele veien til Cienfuegos. Har kanskje vært litt eplekjekk i de første avsnittene her, men vi fikk virkelig vondt av henne. Alle vi (bortsett fra Ole selvfølgelig, han ble jo født med båt på beina) har vært sjøsyke og vet hvor jævlig det kan være. Det er ingenting som ødelegger en fin seilopplevelse som den. Gleden var i hvert fall at vi hadde ganske flaks med regnsystemene. Vi klarte nemlig å snirkle oss inn mellom to store, flytende innsjøer og ble ikke truffet nevneverdig av regndråpene som absolutt ville ned på land og vann.

Turen endte opp med å gå for motor det siste stykket for at vi i det hele tatt skulle rekke å ankre opp før det ble mørkt. Det klarte vi ikke. Ankeret ble kastet halv tolv utenfor noe vi trodde var riktig sted. Innseilingen var kjempelang og Emil hadde løpt opp og ned mellom motorstøy og datakart for å holde oversikt og gi riktige opplysninger. Da vi kastet ankeret i vannet kastet Emil like godt seg ned på dekk. Han må nesten ha løpt en maraton, frem og tilbake, på de 3,5 meterne det er fra navbordet til roret. En betryggende SMS ble sendt til en bekymret Jon-Håkon som var på familietur, vi har nemlig ikke for vane å ankre opp så sent. Da pleier vi nemlig å ligge bi mens vi venter på dagslys.

Men om ikke selve turen hadde vært noe å skryte av (bortsett fra personlig rekord i oppkast. Vi nevner ikke navn. Ann-Kristin.), så ville vi i hvert fall innføre gjestene våre i den fineste tradisjonen vi har, nemlig ankerdram. En real ankerdram. I tillegg var det jo natt til 1. mai, og vi gledet oss alle til å oppleve Cuba sin høytidelige og sagnomsuste feiring dagen etter. Som skrevet, så gjort.
Dagen etter skulle det vise seg at vi ikke skulle komme oss fra båten. Motoren til jolla hadde tatt sin siste hark, den ene åregaffelen var fremdeles like brukket og strømmen bestemte hvilken vei du skulle ta. Jentene kom seg ikke i land før sent på ettermiddagen og det eneste de opplevde av 1. mai var sjangledrita cubanske menn som brukte damene sine som krykke eller bevegende vegger. Det viser seg altså at 1. mai feires ganske likt over hele kloden.

Jentene hadde funnet ut at ingenting var oppe om kvelden, så vi slet litt med å finne ut hvor vi skulle spise. Tilfeldighetene ville ha det til at det store, fine huset rett ved siden av marinaen var oppe og der fikk vi servert et nokså greit måltid (maten er ikke det beste Cuba har å skilte med). Jentene spanderte og takket for et fint opphold. Det hadde vært en særdeles hyggelig, dog altfor kort, men spontan tur. Nok et fint minne til minneboken.

The return of familien Hageli
Mor, far og eier Hageli kom tilbake etter et par dager. De hadde vært i Havana på selveste 1. mai og kunne fortelle om 1 million mennesker i gatene, taler, kostymer, korps, opptog og paroler. Nok en gang skulle det altså vise seg at 1. mai feires ganske likt over hele kloden. Cubanerne har kanskje litt mer USA-størrelser på sitt. Det hele hadde visstnok vært litt av en opplevelse. De hadde stått opp klokken 06.00 om morgenen og gått i tog og greier. Det artige var at det nesten ikke var noen turister å se i gatene så tidlig. Heldiggrisene feiret altså med de lokale. Ejdern ble allikevel representert. Bra jobba.

Den enkleste og billigste måten å komme seg inn til Cienfuegos på var å sette seg på en hestedrosje til én CUC per person. Nok en gang fikk vi dessverre bevist at cubanerne, som brasilianerne, behandler dyrene sin veldig dårlig. Ikke alle, selvfølgelig, men allikavæhl. Det var trist å se at hestene som trakk kjerrene ofte skrittet med hodet bakover. Holdt de ikke god nok fart fikk de smake pisken.

Trikset med å spise god mat i Cuba er å spise hjemme hos folk. Betty og Svein-Olav hadde tatt inn på en ”casa particular” (vår cubanske overnattingsfavoritt) og inviterte oss på middag. Fisk, svin og storfe i store mengder ble satt på bordet, denne gangen noe krydret og smaksatt. Det ble et koselig og godt måltid på balkongen deres.
Med påfyll av norske aviser kunne vi nok en gang sette kurs mot nye ankringer og opplevelser. Veien skulle gå til Havana (med noen innlagte ankringer) der vi skulle plukke opp Thereses og Johannes. Vi hadde litt mer enn tid av veien, det skulle vise seg å ikke holde…

Kommentér

Ditt navn:

Kommentar:

Vennligst tast in koden nedenfor:

 

_

_

_

_

_

_

_

Klikk på bildet for å se bildeserie med store bilder...

Ann-Kristin, Camilla, Mona og Kine.

Lesing døgnet rundt.

Mona og Camilla.

Ann-Kristin er sjøsyk stakar.

_

_

_

The Hageli‘s!

_

Beste av to verdener. Thailand bukse og slitte jeans.

_

_

_

_

_


Jordomseiling
i antikvitet
Ejdern er en svensk losskøyte fra 1894 som for tiden er på langtur mot Brasil og sydligere breddegrader.

Satelittelefon!
Vi har fått oss satelittelefon og har telefontid på søndager mellom 18.00 og 22.00 norsk tid. Ring oss (og bruk masse spenn) på 00881631639125. Ingen bekymringer dersom vi har glemt å skru den på takk :-)