Havana del 2
Vi var to dager forsinket til Havana. Hvert fall én. Therese hadde allerede vært der alene i noen dager, mens Johannes måtte sove der alene en natt da været hadde vært en inni helsikes ∛∇⊕✞”#$)5!!!!! Velvel. Therese Siversten er en gammel sommergjestvenn av mannskapet fra sør, og Johannes Zachrisson er en gammel barndomsvenn av mannskapet fra Oslo (Håkon). De skulle mønstre på og være med hele veien til New York, forhåpentligvis via Bahamas.

Vi kom oss etter hvert til Marina Marlin Hemingway, en gigantisk marina som man kunne se ble bygget på en tid da svære lystbåter fra USA hadde for vane (og lov) til å legge til der. Ernest Hemingway hadde for øvrig ingenting med marinaen å gjøre bortsett fra at han hadde laget reglene til en stor fiskekonkurranse i området. Marinaen lå som vanlig langt fra sentrum og vi måtte kjøre drosjebil for å komme oss inn. Ferden gikk rett inn til Therese og Johannes, samvittigheten var dårlig: Hvordan hadde Johannes og Therese hatt det alene i den fremmede byen?? Solbrune og fine kom vi oss endelig inn til avtalt møtested, og der satt Johannes ved et bord med to søte, danske piger – Maria og Kaya. Gutten hadde tydeligvis hatt det helt ålreit, ingen grunn til bekymring altså. Therese hadde møtt igjen noen hun traff i Trinidad da hun var en tur innom der, så hun hadde heller ingen problemer med vår ufrivillige forsinkelse. Tidligere på dagen hadde Johannes kommet i snakk med jentene på en kafé og invitert dem med på middag samme kveld for å møte oss. Gjensynsgleden var stor og det var godt å klemme. (Å se igjen gamle venner så sent på turen gir oss virkelig en smakebit av hva som venter oss der hjemme. Vi gleder oss til masse kos og klem!)

Dagene ble brukt til å gå på det berømmelige sigarmuseet som Emil hadde godkjent forrige gang vi var der. Vi ordnet visum på det ikkeeksisterende konsulatet til USA for å komme oss inn i tilhørende land. Her hadde det vært masse snakk og diskusjoner frem og tilbake for om vi virkelig trengte visum, men vi fant ut at det var best å være på den sikre siden. På konsulatet hendte det to ting som var veldig morsomt. Det ene var at vi måtte gi fra oss fingeravtrykkene våre på en digital skanner (noe som egentlig er ganske provoserende og overvåkingsirriterende, synes Håkon. Jon-Håkon derimot synes det var helt greit og uproblematisk. Han ga villig vekk fingeravtrykkene sine, for han hadde ingenting å skjule). Den andre tingen som var morsomt var at Emil plutselig ble kjempedårlig og kastet opp mens vi var inne på deres område. En ganske symbolsk og passende handling synes nå Håkon, han så på det som en straff for fingeravtrykkene og smilte og takket Emil, via tankeoverføring, mens han trøstet den syke.
Når 16. blir til 17.

Det var stort da meldingene tikket inn den 16. mai om at vi faktisk hadde vunnet melodi grand prix, selv om vi ikke kjente sangen nesten i det hele tatt. Tidvis dårlig gjort at det skjer når vi ikke er hjemme, men man kan ikke få med seg alt. Dessverre. 17. mai ble feiret på vår favorittrestaurant på Cuba, nemlig La Guarida (der de hadde den gode maten vi spiste forrige gang vi stakk en tur innom byen. Du vet, stedet med den fine tronedoen). Våre nye, danske venner ble selvfølgelig med for å feire lillebror og vi startet kvelden med å møtes på casa particularen vår. Der lå det en overraskelse som Johannes hadde tatt med seg fra Norge: 17. mai-effekter!! Med pølser, lompe, ketchup, flagg, fløyter, salt lakris, nye D2 og det hele!! Pølsene ble kokt til stor jubel fra den pensjonerte bartenderen som nå drev casaen vi sov på. Han fikk smake både pølse i lompe og salt lakris. Casaen sin hadde han hadde for øvrig innredet med to barer; en i første etasje og en på takterassen. Tusen millioner takk går ut til Ingeborg og Thea for verdens fineste 17. mai gave! 17. mai var også siste kvelden til Ole på Cuba, han skulle fly i forveien for å legge New York for sine føtter og klar for the crazy, but awesomme Norwegians. Ole sendte vi rett på flyet som skulle gå klokken 06.30 om morgenen. Grunnet svineinfluensaen og innstilte fly kom han seg til slutt av gårde klokken 16.00.

Da vi måtte holde Ole med selvskap ble kvelden selvfølgelig sen, og ”dagen” etter ble vi vekket i hui og hast av personalet på casaen. Vi hadde sovet i cirka en og en halv time da de kom og sa at vi visstnok hadde bråket(??) så mye på terrassen dagen i forveien at noen naboer hadde blitt mistenksomme og ringt casa-politiet. Disse skulle nå være på vei for å sjekke om husholdningen hadde flere innlosjerte enn sine to lovbundne gjester. Innehaverne stod i fare for å miste bevilgningen sin og motta store bøter. Noen naboer har bare ikke respekt for nasjonaldagen til andre land. Uansett, vi hev på oss klær og staffasje, lot bagasjen bli igjen og løp ut. Ting hadde visstnok gått greit med casaen, det eneste lille problemet var at Ole hadde tatt med seg nøkkelen til rommet, men så lenge den ikke var i landet var det greit. Etterpå fikk vi vite at Ole faktisk hadde merket at han hadde nøkkelen og sendte den tilbake med drosjen. Vi får håpe den kom tilbake dit den skulle.

Innkjøp ble gjort, klemmer ble gitt til våre nye venner og vi gjorde oss etter hvert klare til å dra. Utsjekkingen gikk som smurt da Håkon, klok av skade, husket å få med seg et frimerke før han dro til immigrasjonen. Det eneste som ble litt surt var at klokken til Håkon på mystisk vis ble borte etter at tollmyndighetene hadde vært om bord i båten. Håkon hadde nemlig kjøpt med tre flasker brun rom til sin far og pakket dem pent inn i et teppe som lå på sengen sin. Akkurat før tollerne kom tok han frem flaskene igjen og la dem på sengen, han ville jo ikke at tollerne skulle ”oppdage” flaskene og tro at vi smuglet masse sånn at vi derfor måtte endevende båten. Klokken hans hadde han lagt ved siden av flaskene. Da tollerne kom til sengen hans snudde han ene seg plutselig og sa brått: ”OK. Everything good.” Så gikk de. Håkon tenkte ikke mer over det, selv om de ikke hadde sjekket hele båten. Klokken ble savnet da nattevakta skulle begynne og dagen etter ble sengen endevendt. Enten finner vi klokken igjen nede i skottet, eller så er det, et eller annet sted i Havana by, et eller annet lykkelig fjols som går rundt og vet nøyaktig hva tiden er.

Alt i alt tilbrakte vi rundt fem uker på Cuba. I begynnelsen var vi veldig glade og nysgjerrige, men til slutt så må vi vel innrømme at det etterlatte inntrykket er noget skuffet. Alt i alt. (Emil og Jon-Håkon er ikke enige i denne uttalelsen. Ole er litt enig med Håkon. Nesten 50/50 altså.) Det fineste med turen var alle de flotte og fine menneskene vi delte Cuba med; Tallak, Ingeborg, Thea, Kari, danske-Mette, Svein-Olav, Betty, Camilla, Kine, Mona, Ann-Kristin, danske-Maria, danske-Kaya, Johannes, Therese og bartenderen på den siste casaen. En stor gjeng. Nei, ta deg heller en langhelg dit når den tid kommer at flyene bruker en time og tjue minutter. Gjerne totalt, frem og tilbake.




Kommentér

Ditt navn:

Kommentar:

Vennligst tast in koden nedenfor:

 

_

Kaya.

_

_

_

_

_

_

_

Klikk på bildet for å se bildeserie med store bilder... (Therese)

_

Johannes!

Vår bartender.

_

Kaya.

Maria.

_

_

_

_

_

_

_


Jordomseiling
i antikvitet
Ejdern er en svensk losskøyte fra 1894 som for tiden er på langtur mot Brasil og sydligere breddegrader.

Satelittelefon!
Vi har fått oss satelittelefon og har telefontid på søndager mellom 18.00 og 22.00 norsk tid. Ring oss (og bruk masse spenn) på 00881631639125. Ingen bekymringer dersom vi har glemt å skru den på takk :-)