På ville veier og hav – Mot og rundt Casilda og Trinidad
Med Svein Olav vel ombord kastet vi loss fra Santiago de Cuba den 24. april. Opprinnelig hadde vi tenkt oss til Cabo Cruz før vi fortsatte videre. Problemet var at det viste seg at vi gjerne kunne ankre der, men ikke gå i land. På Cuba er det nemlig kun lov å gå i land i havner der det er internasjonale marinaer. Vi satte derfor kursen direkte mot Casilda som ligger ved kysten sør for den gamle spanske kolonibyen Trinidad ca 300 nautiske mil unna. Etappen startet relativt uinteressant med store daglige variasjoner i vindstyrke og vindretning, noe som kan være relativt frustrerende, spesielt når vinden dør ut helt om natta og ofte en gang på ettermiddagen.

Det andre døgnet til sjøs tok derimot vinden seg godt opp. Den andre natta blåste det en jevn frisk bris fra nordøst som tidvis dro seg opp i en liten kuling. Men det var først den tredje dagen at det virkelig dro seg opp. Vi satt alle mann i cockpiten under en deilig sol og spiste da vi så at det det begynte å bli mørkt i øst. Vi skjønte at snart kom det vind så vi tok ned sløreballongen som vi hadde oppe i den flaue vinden. Straks etter så vi krusninger på vannet og båten begynte å bevege på seg selv med to rev i storseilet og fokk. Et minutt eller så senere lå vi i 8 knop i sterk kuling og med et øsende regnvær. Vi fikk lagt oss bi og lå der en time før vinden hadde roet seg til en liten kuling. Deretter satt vi fart i 7 knop på slør rett mot Casilda. Utover natta økte vinden igjen til stiv kuling. Først utpå morgenen den fjerde dagen avtok vinden noe og vi fikk en flott innseiling til Casilda. Svein Olav hadde fått seg en heftig langturdåp med tre døgn til sjøs og kunne proklamere at når han kom hjem så ville han fortelle alle at vi på ingen måte levde et latmannsliv på havet, men hadde nok å jobbe med. Han hadde nok fått med seg noe av det verste været vi har hatt på turen så langt.

Selve innløpet til marinaen var ikke akurat godt merket og relativt grunn så vi sendte Ole og Håkon i forveien for å speide med jolla. Personalet på land kunne fortelle at vi ikke ville ha noe problemer med å komme inn. Vi stolte ikke helt på det for våre kart kunne fortelle noe litt annet. Svein Olav stilte seg derfor i baugen med en improvisert logg og kastet den utti mens vi gled innover. Ved siste merke, som skulle være det grunneste glede vi igjennom sivet på bunn med under 10 cm klaring. Deretter var det på ny en duket for hærskaren av myndighetspersoner som skulle ombord. Denne gangen gikk det faktisk forholdsvis fort og vi kunne snart nyte landlivet. Vi var alle kine på å få oss noe mat, sjekke internett og komme oss til Trinidad, som var byen vi egentlig var interessert i. Like ved marinaen lå to store all-inclusive turistresort med franskmenn, italienere, svensker, tyskere, canadier og de er alle klasse-eksempler på turister. Men hva er egentlig en turist. Vi er jo selv avanserte bobilturister. Men uansett, vi fikk oss en tur inn til Trinidad og endte opp på trappene av Casa de la Musica og så på alle de utrolig gode salsadanserne. Det var interessant å se på de som var veldig teknisk flinke og de som mer hadde rytmen naturlig i kropppen. Et av flinkis parene danset meget avansert, men manglet fullstendig glød mens et annet par bare strålte av danseglede der de beveget seg til musikken fra et liveband.

”Wir fahren, fahren, fahren auf dem Autobahn”
Etter to dager i Casilda/Trinidad var det duket for roadtrip. Emil var sikkelig kin på å komme seg bort fra havna og leide derfor en bil og dro med seg Ole og Håkon på en liten kjøretur. Etter en liten tur til downtown Trinidad, der vi ble spurt av 9 stykker om vi ville kjøpe sigarer på en halvtime, gikk turen raskt videre til Valle de los Ingenious. Vi rotet oss bort i noen småveier og grusstier der vår lille Hyndai Aton ikke likte seg spesielt godt. Plutselig cruiset vi på kjerreveier langs irrigasjonskanalene til de store Communidadene vi passerte. Nå og da stoppet vi for å spørre om veien på gebrokkent spansk/portugisisk. Vi hadde fått lånt et veikart av sjefen på bilutleiesjappa, og kunne derfor spørre etter diverse småsteder selv om vi ikke tror alle veiene vi kjørte var merket på kartet. Vi kom oss i alle fall tilbake på hovedveien etter et par timer og satte kursen mot Trinidad igjen. På veien plukket vi opp noen haikere og stoppet ved Manaca Iznaga for å ta noen bilder fra det 45 meter høye tårnet. Vi fortsatte vest forbi Trinidad og opp de snirklete bratte bakkene opp mot Topes de Collantes. Terrenget var helt fantastisk og det var som perfekt for turgåin, men det var nok dessverre ikke tid for det denne gangen. På disse svingete veiene oppe i fjellene plukket vi opp flere haikere, blant annet en cubansk kvinne med en kaffeplante og en bøtte kaffebønner. Hun skulle ikke langt, men ble så glad for at vi tok henne med at hun dro oss med til hjemmet hennes. Det var en liten gård med et par skur og et bitte lite hus der de bodde 9 stykker. De kunne ikke et ord engelsk men viste oss elskverdig rundt på den lille eiendommen deres. De var alle kjempesøte og vi følte at vi fikk et lite innblikk i det virkelige Cuba. Vi utvekslet postadresser slik at vi kunne sende bilder vi tok av dem. Etter å ha cruiset innom en kjempestor sovjetstilkoloss av et kurhotel bar det hjemmover i et forrykende regnvær.

”Når katta er borte og alt det der...”
Far og sønn Hageli mønstret av for å dra til Havanna der de skulle møte mor Betty, mens Håkon, Ole og Emil skulle seilde Ejdern opp til Cienfuegos en dagsetappe unna. De fant det likevel nødvendig å verve nytt mannskap. Men hvor finne kompetent, interessant og morsomt mannskap når nærmeste nabo var to store turisthøl. Løsningen kom etter at Ole reddet fire norske jenter fra en hårete canadier med termokopp full av mojito. To sykepleiere og to journalister mente vi var godt skikket til å være mannskap på Ejdern.

Etter en sosial audition i Ejdern kvelden før roadtripen ble de formelt tilbydd jobben som mannskap til Cienfuegos. Kl 8 avreisedagen troppet Mona, Ann-Kristin, Kine og Camilla opp med sine ryggsekker og rullekofferter. Den planlagte tidlige avgang ble likevel forsinket av cubansk byråkrati. Det var visst ikke så enkelt at to hadde mønstret av og at fire skulle på. Dette skapte en fryktelig mengde papirarbeid og førte også til at Håkon måtte inn til Trinidad for å kjøpe frimerker som skulle på disse påmønstringspapirene. 15 CUC hver vei i taxi for å kjøpe frimerker til 5 CUC føltes ikke akkurat ut som fornuftig penge- og tidsbruk. Så var det jo dette at eiern ikke var ombord. Da kunne vi jo ikke flytte båten. Etter mye frem og tilbake fikk vi endelig kastet loss 4 timer etter planen. Neste stopp var Cienfuegos 50 nm lengere nord.

Kommentér

Ditt navn:

Kommentar:

Vennligst tast in koden nedenfor:

 

_

_

_

_

_

_

_

_

_

_

_

_

Spa.

_

Klikk på bildet for å se bildeserie med store bilder...

_

Kikker(t)

_

_

Trinidad.

_

Manaca Iznaga

_

_

_

_

Vår haikervenninne til høyre, med famile.

_

_

_

_

_

Middag.

_

_

_

_

_

_


Jordomseiling
i antikvitet
Ejdern er en svensk losskøyte fra 1894 som for tiden er på langtur mot Brasil og sydligere breddegrader.

Satelittelefon!
Vi har fått oss satelittelefon og har telefontid på søndager mellom 18.00 og 22.00 norsk tid. Ring oss (og bruk masse spenn) på 00881631639125. Ingen bekymringer dersom vi har glemt å skru den på takk :-)