Turen til Cuba, landgang Cuba - og Santiago de Cuba
Sammen med Tallak utgjorde vi et crew på hele åtte stykker som skulle krysse over fra Curacao til Cuba, på en båt som kun har sengeplasser til seks. Slik skulle vi holde på i rundt en uke, dersom vi klarte å holde vår vanlige gjennomsnittsfart på cirka 100 NM per dag. I kulissene hadde vi gutta snakket om mulighetene for at jentene kunne bli sjøsyke, all tidligere erfaring tilsa at det kunne bli et problem. Vi diskuterte potensielle vaktlister frem og tilbake. Våre bekymringer skulle vise seg å være tullete selvfølgelig, for jentene hadde pakket med sjøbein og enda mere til. Luksusvakter på tre timer på og hele ni timer av kommer vi nok aldri til å oppleve igjen! Trangt, men særdeles hyggelig. Dekket ble flittig brukt. Middagsvaktene og brødbaking ble fordelt på to, de to som hadde vakt sammen. Det ble litt mange å skulle lage mat til og oppvasken speilet antallet. Det har blitt forfatteren pålagt å nevne at Kari og Ole underveis lagde en potetpai med eple, løk og kar(r)i i. Uten at undertegnede vet hvorfor. Paien var bare litt god.

"AIS, AIS, baby!"
AIS er en fin oppfinnelse. Vet ikke om vi har skrevet om denne før, men for de eventuelle med dårlig hugnad kan det nevnes at AIS er en ting pålagt alle skip over en viss størrelse av myndighetene i USA, på skip som skal seile i deres farvann. Som vi alle vet skjedde det noe med USA etter 11. september. "Aina AIS" forteller alt man trenger å vite om skipet som sender ut signalene - knop det gjør, kurs det holder, hva skipet heter, hvor det skal, hvor bredt og langt det er, når det krysser din kurs, hvor mye det kommer til krysse kursen din med, osv, osv. Fantastisk. Dette, sammen med Vidkun Vindror, bidrar til å gjøre langturseiling, og da særlig det å seile om natten, til en litt ekkel enkel opplevelse. Hadde det ikke vært for vind og vær kunne vi likegodt seilt i en vindrevet, elektrisk rullestol med kjøl. Nesten, bare ikke i det heletatt. Aina AIS har guidet og spionert for oss gjennom hele seilaset som en av våre mest pålitelige kilder. Men, nå kommer det en artig opplevelse fra forholdet mellom USA og Cuba, for skip som seiler til Cuba trenger selvfølgelig ikke AIS! AIS er sikkert litt dyrt, og trenger man ikke høre på USA så går det sikkert litt sport i det å ikke ha og bruke AIS for cubanske skip, uansett hvor praktisk AIS er. Rart å merke ringvirkningene av embargoen allerede veldig langt utenfor Cubas kyst. Underveis fikk vi selvfølgelig en opplevelse av hvordan det var å seile på gamlemåten da du måtte ta hensyn til og vike for skip du var usikker på hvor skulle, skip som så ut til å komme i 100 knop i timen og være på kollisjonskurs med deg. Tallak og Håkon måtte falle av og vike i en halv time for deretter å snike seg opp på sin opprinnelige kurs for å se om skipet var der. Hadde det vært der måtte de ha falt av på nytt. Men skipet var ikke der, så det slapp de. Tusen takk til Gunnar på Grötö som prakket på oss dette fantastiske instrumentet vi ikke visste at vi trengte!

Kalle-killer
Vi har en isboks, en kjøleboks av isopor Einar Andreas Hustadnes Hagen så elskverdig hadde skjenket oss på Ilha de Lencois, det lille, sandfylte stedet ute i ingemannsvann. En skrøpelig sak som hadde kostet Einar hele 20 Reals, noe som tilsvarer rundt 60 kroner. Isboksen hadde vært med oss gjennom tykk varme og tynt regn, og reddet oss mang en gang fra tropeangrep med forfriskende, kald drikke. Det er ikke prisen det kommer an på. Uansett, Thea "Chaplin" Grav Rosenberg begynte i hvertfall å bruke den som en slags fotskammel straks vi hadde heist anker og begitt oss mot Cuba. Det endte som det ofte gjør (ikke i en seng, bak en låst dør (hadde det bare vært så vel...)), men plutselig kom det en bølge og "dyttet" Thea over slik at hele hennes kropp la seg over vår kjære, kalde venn. "Kalle Kjøleboks" var knust, våre hjerter likeså. Vi, særlig Håkon, synes det å bruke Kalle som fotskammel var skammelig. Det skal sies at Kalle var ganske så i veien der han stod stolt, hel og rak nede i cockpiten, men allikavæl, Thea! Båten var ikke stor nok for Thea og isboksen, og isboksen tapte. Som for å gjøre seg sikker på at Kalle aldri mer skulle gjenoppstå, kastet Thea for sikkerhets skyld seg over ham to ganger til. Kalle ble nærmest knust til pinnepor. Men Kalle var ikke død. (Jon-Håkon har senere reparert Kalle, men han er fremdeles merket og såret etter hendelsen(e). Han gråter nemlig litt. Til oss sier Kalle at han har problemer med en tårekanal, men vi vet nok at han gråter. Som i de beste familier flest har vi sluttet å snakke om problemene. Kalle blir nok aldri helt den samme igjen.)

Santiago de Cuba
Innseilingen til Santiago de Cuba er noe av det vakreste vi har opplevd på turen, og den kommer nok til å stå som den fineste. Inngangen er beskyttet av den best bevarte og eldste (i den nye verden) spanske befestningen på kloden. Den ligger klort fast der oppe i høyden, og innløpet til marinaen krongler seg litt slik at den eneste sjøen som plager deg er den som lages av losbåtene(!) som tøffer seg forbi. Selve sentrum ligger 20 minutters kjøretur fra marinaen. Vår marina, Marina Marlin Santiago de Cuba, skal også få lov til å bli karaterisert som den fineste marinaen siden Lillesand. Selv om dusjen ofte ikke innebar varmt vann, og det verken var doring, papir eller lås på toalettbåsen. Og sidemannen kunne titte over båsen og se ned på deg der du satt og så ut i luften mellom strabasene hvis han ville. Nedrig. Vi fant forøvrig etterhvert ut at vi hadde kommet til et land der den generelle standarden for toaletter hadde gått ned til 2-3 E´er.

Santiago de Cuba er den viktigste byen på Cuba, nest etter Havana selvfølgelig. De har en litt annerledes kultur her, visstnok som en slags motpol til Havana. Byen består for det meste av flotte, lave, falleferdige bygninger, som alle som en hadde blitt satt som verneverdige dersom vi hadde hatt slik arkitektur i Norge. Motosykler i diverse former florerer og alle bruker hjelm. Fine, fargerike hjelmer. Bilene som vi hadde hørt og sett så mye om på forhånd skuffet oss ikke - det er veldig interessant å se 50-talls americana og 70-talls Lada, iblandet lyden fra 90-talls kinesiske motorer. Dette speiler på en måte også verdens utvikling og forflytting av makt.

Vi fikk oss nye venner - Michael og Alfredo! Trodde vi. Det viste seg at de var noe som heter ginteros, det vil si personer som i utgangspunktet er snille og viser deg byen og forteller mye interessant, men som til slutt tar deg med på steder hvor de får betalt for å ta deg med. Man ender ofte også opp med å spandere masse på dem selv om de på forhånd forsikrer deg om at det ikke skal bli dyrt. Vi hørte mange andre som også opplevde slike fyrer. De er så hyppige at de faktisk altså har fått et eget uttrykk. Det rare var at disse gutta alltid hadde en tendens til å dukke opp der vi var, uten at vi hadde sagt hvor vi skulle! Vi endte opp med å henge med dem tre dager på rad. Det ble ganske slitsomt i lengden, for vi følte vi ikke fikk oppleve stedet og gjøre det vi ville, for gutta visste selvfølgelig alltid best. Det endte opp med at vi snek oss rundt i Santiago og kikket rundt hvert gatehjørne før vi rundet. Men vi hadde en veldig hyggelig aften på toppen av hotellet som overser en av de mange plassene i byen, med solnedgang og utsikt ut mot havnen og fjellene i nord. Da drakk vi cava. På den lokale Casa de la Musica overvar vi salsaeksplosjon og fikk til og med høre A-Ha!

Casa particular
En meget sjarmerende greie med Cuba er at det er mulig å sove hjemme hos folk, slike steder kalles Casa particulares. De koster gjerne 25 CUC (selvfølgelig uttales det K-U-K. Det er fremdeles like morsomt.) per natt. Dette er for folk som har et rom eller to ekstra, og de finnes overalt. Mye bedre enn å ligge på et kjedelig hotell. Du får ofte frokost for cirka 3 CUC ekstra og de er veldig greie med bagasjen dersom du trenger å oppbevare den et sted og det er en stund før du skal dra. Thea og Jon-Håkon tok seg båtfri et par netter på et par slike steder og var veldig fornøyde. Kvaliteten varierer i stor grad.

Da Jonis var borte danset vi andre musene på bordet. Det vil si, vi måtte flytte båten for vi hadde fått anvist en ny plass. Da troppet Ole opp med godt mot til noe som skulle vise seg å være hans første inntillegging med båt på nesten ett år! Noe som er mye for en båtvant mann. Det er som oftest Jon-H som tar seg av manøvreringen og nærmest danser Ejdern trygt inn til bryggene. Jon-Håkon får det til å se så lett ut, og Ole fant ut at det er ganske vanskelig å skulle forføre en dame på 17 tonn. De er vanskelige å ha med å gjøre, som tenåringer flest. Klokken var vel 12.30 på dagen og Ole la oss til nesten perfekt, etter to runder i innleggingsdansen. Vi hadde flyttet båten, og alle var enige i at dette måtte betegnes som en ny ankring, noe vi selvfølgelig måtte feire med en ankerdram. Vi skulle egentlig møte Emil i byen på en nydelig rom-bar klokken 19.00. Vi ankom klokken 21.30. Alle var enige om at det hadde vært en fin dag.

Men Santiago var ikke bare lykke og glede, for det var her vi måtte gi slipp på Tallak. Han skulle hjem til hverdagen, og han virket nesten litt glad for å dra. Ferie kan være slitsomt. Tusen takk for turen, Tallak!

En annen ting med Cuba generelt er at alle, absolutt alle skal selge deg sigarer. HELE tiden. Overalt spør de deg. Dette var såpass irriterende at vi sikkert kommer vi tilbake temaet i et senere innlegg.




Kommentér

Ditt navn:

Kommentar:

Vennligst tast in koden nedenfor:

 

Ole får stryk i tattoveringstegning.

_

_

_

_

_

_

_

_

Ferdig på do? Så stolt!

_

_

_

Ankerdram!

_

Spitshine!

_

_

_

_

Sssssava!

4 i en seng. Dét er gøy det!

_

_

_

_

_

Ole prøver å gjenfortelle litt historie. Finner på der han ikke husker.

_

_

_

Klikk på bildet for å se bildeserie med store bilder...

_

_

_

_

_

_

_

_

_

_

_

_

_

Fine marinaen.

_

Kalle kjøkeboks etter første møte med Thea "Chaplin"

_

_

_

_

_

_

_

Ikke mist iPoden!

_

_

_

_

Willys!

_

_

Hei Sveis!

_

Husker ikke historien, men noe er VELDIG likt på Caroline og Håkon.

_

_


Jordomseiling
i antikvitet
Ejdern er en svensk losskøyte fra 1894 som for tiden er på langtur mot Brasil og sydligere breddegrader.

Satelittelefon!
Vi har fått oss satelittelefon og har telefontid på søndager mellom 18.00 og 22.00 norsk tid. Ring oss (og bruk masse spenn) på 00881631639125. Ingen bekymringer dersom vi har glemt å skru den på takk :-)