Havanna del 1
Havana ligger langt fra Santiago de Cuba. Santiago ligger i sør, Havana i nord. Det var flere grunner til at vi tok fatt på den lange veien. Vi skule jo uansett seile dit, som siste sted å besøke på øya. Grunnene var flere: for det første skulle jentene fly hjem igjen fra Havana og i tillegg skulle Svein-Olav komme på besøk, faren til Jon-Håkon. Svein-Olav skulle også være med å seile videre fra Santiago. I tillegg hadde Jon-Håkon blitt såpass varm i troya at vi kunne la båten ligge i de cirka fire dagene turen ville ta, kun passet på av sikkerhetsfolkene i marinæn.

Nå kommer en liten historie om kollektivtransporten på Cuba, presentert i to deler:

Del 1, "Tog": Tog tar 18 timer. Billett Må bestilles 72 timer i forveien. Rekker man ikke det må man møte opp på stasjonen samme dag toget går, noykatig klokken 17.00 for å hente eventuelle uavhentede billetter. På toget, som altså tar 18 timer, sitter man på trebenker uten pute. På toget er det ikke lys på toalettene om natten. På toget blir toalettgulvet nærmest brukt som skålen på et slags pissoar om natten. På toalettgulvet burde man ikke miste buksa si. På toget deler man kupe med en søt, men tilbakestående mann som stirrer på Ingeborg, igjen i 18 timer, i strekk. På toget risikerer man å bli truffet av en spyttklase som treffer deg (les: Ole) midt i ansiktet, sendt av en dame fra kupeen et par vinduer forover, når du skal se på naturen. På toget må man (les: Ole) hoppe på i fart dersom man står på perrongen for å fylle vann på flaske og toget begynner å trille.

Del 2, "Buss": Buss tar 16 timer. Billett kan kjøpes når som helst. På bussen sitter man komfortabelt i egen liggestol. På bussen tar man pause cirka hver 3. time slik at man kan gå på fin do. På bussen viser de DVD: lett tilslørt, Cubansk historie fra prostitusjonsmiljøt i Havana på 1800-tallet, satt i en moderne setting. På bussen er det aircondition, nø som gjør at det kan bli bittelitt kaldt.

Hva skal man velge? Jon-Håkon, Thea, Ingeborg, Kari og Ole valgte "Tog". Emil og Håkon valgte "Buss".

I Havana la vi oss inn på diverse casas particulares, til forskjellige standarder, men vi bodde alle i cirka samme strøk. En artighet var at på veien fra togstasjonen til casæn ble de togreisendes bagasje dynket i bensin. Dette fordi underlaget i bagasjerommet var fullt den foredlede olje, uten at nøn virket å mene at det var nø pøng å nevne dette.

Touristas!!
Midt inne i dypeste gamle-Havana er det faktisk et lite helvete. Igjen skal alle selge deg sigarer - overalt! Man føler seg som en "vandrende dollarseddel", for å bruke en halvkjent forfatters beskrivelse av det å gå rundt i sentrum av byen. Rundt omkring i Havana Vieja (gamlebyen) er det forsåvidt veldig fint, bygningene er sponset oppussett av UNESCO, fordi de står på verdensarvlisten. Problemet er at husene blir seendes ut som store, fargerike, bløtkaker med kremkant a la USA, når de kommer i sin opprinnelige stand. Fint, men litt for søtt. Selv om det står vakter og politi rundt gamlebyen for at ikke lokale skal komme inn og "plage" turistene, er det alltid nøn som klarer å snike seg inn. Disse kan man dele opp i to grupper:

Gruppe 1, "Kostyme": Rundt omkring i gatene og på trappene sitter koselige, skrukkete, gamle damer med cubanske kjoler og soler seg. Gamle mannfolk går rundt i berets og militærjakker. Alle sammen koser de seg selvfølgelig med en god og feit sigar. Her har du det ekte Cuba! Helt til de krever deg for penger etter at du har tatt bildet ditt.

Gruppe 2, "Harr'u spenn?": Kommer bort til deg ved bordet du sitter. Gamlemåten.

Men greia med begge formene er at når du sier at du ikke har nø å gi, så smiler faktisk flesteparten av dem og ønsker deg en god dag. Og det fineste er at det virker som de mener det.

En annen ting som er veldig ekte på Cuba er musikken, folka er kjempeflinke til å trakter sine instrumenter og mange synger Ibrahim Ferrer fra Buena Vista SOcial Club ganske langt oppover sokkelesten. Men, igjen et "men" altså dere, for at turistene skal få den deilige, roykfylte smaken av Cuba har alle restauranter og kafeer en overraskelse - nemlig "Band-in-a-box", som vi begynte å kalle det. Lei av alt som minner "corazon" og flerstemt koring, kunne du finne deg en stille og rolig kafe hvor det gikk an å prate, faktisk så gikk vi etterhvert og speidet etter slike steder, men i løpet av et kvarter kunne du banne på at det dukket opp et band bestående av kontrabass, gitar, trommer, vrikkedame, hovedvokal og caracas. Det virker ikke som om gamlebyen er det beste stedet å være for en turistlei turist. Nø skjer med deg når du hører den samme sangen syv eller åtte ganger i løpet av en og samme dag. Da kan de være så flinke de bare vil.

Førsteplass i første runde med severdighetstitting i Havana gikk til Emil. Han kunne blant annet bekrefte at sigarfabrikken vi hadde hørt så mye om ikke var en tursitfelle, sann man kanskje skulle tro. På fabrikken jobber rundt 800 mennesker med å produsere sigarer, og de må ferdigstille en kvote på 100 per dag, alt over får de faktisk bonus for. Det samme gjelder sigarkassene, som faktisk også settes sammen for hånd. Fabrikken har turistturer to ganger daglig og følget deles opp i grupper av 10 og 10 som deretter beveger seg rundt i huset fra 1874 mens folket stadig er på jobb. Man føler seg faktisk ganske så i veien der man går. Fascinerende å se hvordan sigarer blir til! (Håkon synes det var såpass fascinerende at han fant ut at savnet etter snusen han hadde gått tom for i desember ble for stort og satser nå på royking i stedet. Helst sigar.). Når Emil i tillegg fikk sneket seg til en "privat" omvisning på teateret, ja, så ble juryen overbevist om at hovedpremien gikk til den riktige person. Og da hjelper det ikke at Kari og Ole kom seg på en turbokunstrunde "med moped gjennom Louvre", som var en plakatutstilling med alle bildene fra Louvre i Paris man kunne kjøre forbi med kjøretoy. Godt forsøk, folkens.

Økonomias!!
Det er mye fattigdom på Cuba, men ikke helt i "riktig" forstand. På Cuba har de nemlig hele tre myntenheter; nasjonale pesos, convertibles (CUC) og US dollars. Nasjonale er for innbyggerne, CUC er for turister, det samme er dollars. CUC speiler dollaren i verdi, bare bittelitt billigere. Den nasjonale pesosen er verdt mye mindre, ca 1 til 25. De lokale tjener pengene sine i nasjonale, på statlige lønninger. Bolig, vann og utdannelse er gratis på Cuba, og det finnes ikke arbeidsløshet. Men grunnet bruken av forskjellige myntenheter med forskjellig verdi risikerer hele økonomien å bli undergravet. Cubanerne tar en annen pris fra turister enn sine egne, og da virker det som de ofte bare pleier å sloyfe nasjonal pesos-tegnet og heller legge på et CUC-tegn foran prisen. Det er greit å skulle betale mer for å være på besøk, men det blir litt latterlig. I tillegg må alle importerte varer betales i CUC, selv av cubanere. Når en havnemester på marinæn tjener 25 nasjonale pesos i måneden og et par sko koster ham 42 CUC, skjer det nø rart. Særlig også da skøne kun holder i rundt tre måneder. Utdannelse er som sagt gratis og cubanerne har visstnok det beste helsesystemet i verden (det samme vi lærte at Norge hadde på 60/70-tallet), men når ungdommen, når de blir spurt om hva de vil bli når de blir store (advokat, lege, professor), svarer "Drosjesjåfør for turister", må alarmklokkene begynne å blinke rødt på en hyperaktiv AD-HD-måte. Drosjesjåfører er fabelaktige fruer og fyrer, ikke sånn ment, men dere skjønner hva vi mener. Samfunnet som helhet er jo faktisk truet.

Verden blir ikke større
På en kafe endte Kari plutselig opp med å reise seg fra stolen og slenge armene rundt et menneskene på nabobordet. Menneskene hun klemte viste seg å være åse fra Lillesand (Kari er fra Lillesand) og Live fra vestlandet et sted. De var på omreise i Sør-Amerika og var nå tilfeldigvis på Cuba. Artig. Dette var på samme dagen da Svein-Olav ankom riket, så om kvelden var det faktisk en riktig så stor gjeng som skulle ut å male byen. Etter enda mer artig og het endte Kari, Ingeborg, Ole og Håkon kvelden med å bli flådd av en drosjesjåfør på ville omveier etter å ha insistert på at han skulle sette på takstameteret da de ikke kunne enes om en pris på forhånd. Vi hadde jo vært mye frem og tilbake, rundt omkring i byen allerede og visste at han kjørte feil, men sjåføren trodde nok vi var ferskinger og insisterte på at han kjørte riktig. Selvfølgelig endte vi opp med å betale trippel pris. I CUC. Trist og sinna opplevelse.

Paladar la Guardia
Det finnes en restaurant i Havana, det vil si, det finnes flere, men det finnes en restaurant som du aldri hadde funnet dersom du ikke visste at den lå akkurat der. Eller om den ikke hadde stått i Lonely Planet. Uansett, inngangspartiet består av tre meter hoye dører som fører deg opp en slags virveltrapp av marmor. Da er du i andre etasje. Der er det ingenting, bortsett fra soyler og store vinduer, mange uten glass. Hvis du da går opp en trapp som ligger i hjørnet kommer du opp til tredje etasje. Der er det heller ikke så mye. Bortsett fra en dør. Denne er låst. Men dersom du ringer på dørklokka kommer en mann og åpner for deg, og da har du kommet til restauranten som vi tror kanskje har den beste maten på Cuba. Hvertfall den beste maten i det absolutt koseligste lokalene. På toalettet sitter du på en opphøyd trone og kan veksle mellom å studere deg selv i et speil eller titte ut av vinduet mot bakgården. Det toalettet er fem-E'ers Deluxe!

Det var her vi møtte Mette fra Danmark. Hun satt så søtt og ventet i venteværelset og vi kom i snakk. "La Guardia" er veldig populært, så ingen av oss fikk bord, Mette var alene, så da spurte vi om hun ville spise med oss senere på kvelden. Det ville hun gjerne. Så da fikset vi bord på et annet sted anbefalt i Lonely Planet. Mette kunne fortelle at likte norsk TV, hun synes nø som het "Senkveld" var spesielt og veldig morsomt. Da vi etterhvert fikk oppklart at det ikke var Thomas og Harald hun synes var hysterisk morsomt, men "Torsdag kveld fra Nydalen", ble vi kjempeglade! For Ole og Håkon gikk i klasse med flere av de som er med og har vært veldig spente på å høre hvordan det har gått for mannskapet på TV2 (for de av dere som ikke vet det så har vi faktisk vært på båt en periode). Programmet har altså allerede fans internasjonalt. Riktig trivelig!

Avskjedens time
Det ble en trist avskjed da dagen hadde kommet for jentene å reise sin kos. Vi snakket ikke så mye om det, avskjeden lå bare som en dis over oss alle. Tiden og opplevesene vi hadde delt var veldig morsomt og utrolig fint. Klemmene hang løst, hyggeordene var mange og en liten tåre eller to kunne nok også skimtes på et lite kronblad langs asfaltkanten, hadde det bare vært en blomst med kronblad der. Vi gutta var ganske stolte over at vi kunne bytte ut tre solbrunfriske jenter med de tre kleshvite vi hadde fått tilsendt. Av og til må man holde føleskapsdøra lukket.




Kommentér

Ditt navn:

Kommentar:

Vennligst tast in koden nedenfor:

 

_

_

_

_

_

_

_

_

Fin plakkat.

Kirkegårdby.

_

_

_

_

_

_

_

_

Kari.

_

_

Kari fikk utslett stakkar. Her desinfiseres det.

Klikk på bildet for å se bildeserie med store bilder...

_

_

_

_

_

_

_

Kari i mini-Christiania.

_

Ingeborg.

_

_

_

_

_

_

_

_

_

_

_

_

_

_

Good morning!

_


Jordomseiling
i antikvitet
Ejdern er en svensk losskøyte fra 1894 som for tiden er på langtur mot Brasil og sydligere breddegrader.

Satelittelefon!
Vi har fått oss satelittelefon og har telefontid på søndager mellom 18.00 og 22.00 norsk tid. Ring oss (og bruk masse spenn) på 00881631639125. Ingen bekymringer dersom vi har glemt å skru den på takk :-)