Kule Curacao
Vi leste i avisa på Trinidad at den Trinidad Tobagiske marine hadde investert i 5 hurtigående fartøyer for å bekjempe pirater. Vi glemte dessverre å sjekke om de var satt i drift eller ei, og nervøsiteten rundt det å seile langs Venezuelas kyst var absolutt tilstede. Riktignok hadde vi truffet flere familiebåter i Trinidad, som var på vei dithen, men disse seilte sjelden alene. Den første natta seilte vi derfor uten lanterner. Egentlig ganske fint, morilden blir kraftigere, det samme gjør stjernehimmelen. Det var et par fiskebåter som vi syntes var ubehagelig nærme, men utover det gikk det så fint atte. Caroline kastet opp og smilte omhverandre, og den 470 nautiske lange svippturen gikk unna på tre dager, med en snittfart på 5,79 (!) knop. Racerbåt igjen.

Vi seilte inn til Spanse Water på Curacao, som kanskje kan være turens mest utbygde og turistifiserte bukt. Her var det villa på villa og marina på marina. Vi slang oss på svai, og på andre forsøk traff vi innafor det oppmerkede ankringsområdet (nesten). Curacao i tillegg til Trinidad er trygt i orkansesongen, og vi traff bl.a. dansken Jesper, som hadde båten der hele året. Vi blåste opp jolla og feis så fort de 3,5 halv dritt-Tohatsuhestene klarte, inn til nærmeste bar. Videre bar ferden til "Wet and Wild", tre beach-klubber på rad og rekke, som var tjåka fullt av Nederlandske og Amerikanske turister. Det blei fest gitt.

Ikke mye flott å si om selve bukta Spanse Water, men Willemstad viste seg å være en svært sjarmerende hovedstad med tydelige spor fra sin koloniherre. Både Aruba og Bonaire har fått sin uavhengighet fra Nederland, og Curacao er neste øy ut - det jobbes i disse dager med utformingen av deres grunnlov. Byen var delt i to av en elv med en slags motordrevet bro, og hadde en rik og en fattig side. Mye caféer og barer, med godt Nederlandsk øl. Håkons far ankom faktisk Willemstad per båt for cirka 40 år siden. Dengang ble alle skip ropt opp per høyttaler over hele havna.

På ankringens nærmeste spisested "Red Snapper" fikk vi for mer eller mindre første gang, smake på et prisnivå som lignet fælt på det i gamlelandet. Til gjengjeld traff vi servitøren Jonathan. Han må ha vært spesielt glad i turister (eller stolt av øya si) da han tilbød seg å kjøre oss rundt på øya i bilen hans en dag. Fulle av sunn skepsis slo vi til, og i hans røde pickup kjørte vi dagen derpå rundt nesten hele øya. Slengende rundt på planet fikk vi sett hans families "plantasjehus", stranda som skulle bli vårt neste stopp, en vulkanisk, bratt og sjøsprøytende kyststripe og generelt mye vakker, grønn natur. Vi lurte svært lenge på når kravet om penger for turen skulle dukke opp, men Jonathan viste seg å kun gjøre dette for å være grei. Hans far drev reklamebyrå, var president i yachtklubben, visepresident for Curacaos turistråd og eide øyas største landområde - så vi trodde til slutt på ham. I det hele tatt, å kjenne Jonathan viste seg å være ganske kjekt. Takk for all hjelp!

Av og til må man ta ett skritt tilbake for å ta tre skritt frem, og slik ble det altså da Caroline måtte forlate oss, og Thea, Ingeborg og Kari skulle mønstre på. Alle hjertene gledet seg, og Jon-Håkon og Ole tok turen til flyplassen for å ta imot de vakre bleke pikene. Ole måtte roe ned Jon-Håkon, som var mildt sagt stressa for at ting ikke skulle gå som planlagt. Men på slaget en time etter ankomst ble pikene tatt i mot med Ejdern-vimpel og klemmer.

Etter det viktigste (øl) fartet alle avsted i taxi til Ejdern og Spanse Water. Ombord lå sjampissen klar, og det ble en riktig så hyggelig og fuktig kveld. All nervøsitet rundt de av det daværende mannskapet som ikke kjente hverandre like godt, var nå bokstavelig talt glemt. Frokosten var utsøkt, da pikene hadde med seg fenalår, brød fra Godt Brød, sild, røkelaks, Cultura (Takk Roger!), og ja, et gilde altså.

Vi rakk et par dager med Willemstadliv; mer godt nederlandsk øl, og et kjøkken som kanskje kan klassifiseres som et av turens bedre, før vi satt nesa mot neste havn, Santa Cruz. En bukt som var et av de få stedene myndighetene lot oss ankre opp i. Men med krystallklart vann, en liten strand og én bar med kald øl, var alle enige om at vi hadde det vi trengte. Det var også duket for Karis 23-års dag, som ble feiret med grilling på stranda i måneskinn. Håkon og Ole vartet opp med indrefilet av svin, ragout og påfølgende tradisjonelle bursdags-scones. Det eneste bakverket utover brød og boller vi har fått noe særlig dreisen på i komfyren ombord.

Ole hadde fortalt Caroline om Couch-Surfing, og slik ble det til at hun fant seg en utrolig hyggelig sofa-vert i Willemstad. Greg var grei fyr nummer to, og kjørte Caroline rundt på cirka hele øya. Slik fikk han og hans kompis også muligheten til et par pils og en sightseeingrunde ombord. Her tok vi ordentlig farvel med Caroline, som skulle videre til Antigua, delta i race-weeken der og muligens hooke opp med våre glade gutter, Kristian og Tom fra Chaguaramas.

Store mengder rosévin, hvitvin og alle øltypene nederland har å by på ble fortært på strand, bademadrass eller dekk. Vi koste oss gløgg ihjel mellom snorkling,- og undervannsfotograferingsrundene. Håkon og Emil klarte dessverre å stikke seg på et par kråkeboller, men vår glade vert "Captain Good-life" ved stedets eneste bar, mente det bare var å tisse på såret. Ingen senskader har blitt rapportert enda.

7. april delte vi høytidelig opp i fire vaktlag, det høyeste antall på turen så langt, noe som skulle gi hvert lag 3 timers vakt og 9 timer fri. Ren luksus. Jon-Håkon og Thea (!), Ingeborg og Emil, Tallak og Håkon og Kari og Ole. Med advarsler/lovnader om kraftig vær, delfiner og sjøsyke satte en stappfull Ejdern kursen mot Cuba i solnedgangen.



Kommentér

Ditt navn:

Kommentar:

Vennligst tast in koden nedenfor:

 






















































































































































































































































































































































































































































































Jordomseiling
i antikvitet
Ejdern er en svensk losskøyte fra 1894 som for tiden er på langtur mot Brasil og sydligere breddegrader.

Satelittelefon!
Vi har fått oss satelittelefon og har telefontid på søndager mellom 18.00 og 22.00 norsk tid. Ring oss (og bruk masse spenn) på 00881631639125. Ingen bekymringer dersom vi har glemt å skru den på takk :-)