Trinidad - Arbeid, mord og gigantiske skilpadder
Vi ville egentlig ikke dra til Trinidad, men gamle trebåter trenger mye vedlikehold og Trinidad er det beste stedet i Vest Indien for å få båten på land. Trinidad er viden kjent for sitt spektakulære karneval, men blir også regnet for å være et relativt farlig sted. I avisene kunne man lese om mord, bortføringer, ran og voldtekter. Øya har hatt 130 mord på 90 dager og det med en befolking på 1,3 millioner, hvor det regnes som farligst i Port of Spain som er hovedstaden på Trinidad. Vi var naturlig nok litt skeptiske til byen og øya generelt, men etter 11 døgn på sjøen var vi alle klar for å bevege oss på land. Tradisjon tro utviklet ankerdrammen seg til en full kveld. Ettersom alle stedene ut i Chaguramas stengte tidlig fikk vi haik med en søt venesuvelansk servitrise inn til Port of Spain og vi stuet oss inn i hennes lille Peugeot. Hun droppet oss av i "turistgata" der de fleste utestede lå og der sullet vi litt rundt før vi fant to steder vi på hver sin side av veien. Coco Lounge var som navnet tilsier et "hipt og trendy" turiststed med stive priser på de stive drinkene, mens Crobar var utendørs med stort dansegulv. Begge steder klarte "Norveguese Loco Dansare Quarteta" og få applaus på dansegulvet. Timene forsvant og da pengene tok slutt var det på tide å komme seg tilbake til Coral Cove Marina i Chaguaramas der den gamle dama fortsatt lå og duppet. Heldigivis hadde Emil gjemt unna TT$ 200 i skoa til taxi i tilfelle vi skulle bli ranet, og hjemturen var sikret.

Vi må nesten fortelle litt om Chaguaramas. Hele området var en stor amerikansk militær base under andre verdenskrig og ble ikke levert tilbake til Trinidad før på 1990-tallet. Nå er området en eneste stor samling marinaer og verft. Området har flere høysesonger. Den første er under karneval da alle flokker til øya for å med seg en livelig folkefest som mange mener overgår Brasil. Den andre er i forkant av orkansesongen. I Mai/Juni/Juli kommer båter fra hele Vest Indien for å tas på land. Trinidad er sammen med Venezuela og Columbia et av de stedene forsikringselskapene har på sin godkjentliste for den tiden av året, og prisene er gode. Men året rundt er det campingturister der. Det er nesten som i Norge der folk har campingvogna på samme plass år etter år som en hytte. Mange surrer rundt i båtene enten de står på land eller ligger på vann og har alltid et eller annet de skal fikse. De seiler aldri. De lett å se mange ulike skjebner i Chaguramas. Båter som er forlatt på land eller for anker. Eieren har dratt hjem, mens båten ligger i sola og blir bare mer og mer slitne. Vi så en Albin Vega fra Oslo for anker som så ut som den hadde ligget der i 10 år. Ettersom det alltid er et "samfunn" av seilere er det en VHF kanal som brukes av seileren og kl 0800 hver dag er det "Cuirsers net" med værmelding, sikkerhetsoppdateringer, aktivitetskalender og "treasures of the bilge". Det er ikke lov for utlendinger å selge noe på Trinidad, men man kan gi bort og bytte ting. Det var blant annet en som hadde prøvd å bytte bort sin 40 fots ketch mot en mindre båt i et år.

Det var altså her den gamle fruen skulle tas på land for rutinemessig vedlikehold. Det var en bekymret kaptein som så Ejdern bli heist ut av vannet, men som fornøyd kunne konstatere at tilstanden under vann var særdeles god. Alt arbeidet vi hadde gjort på Moen i juni før vi dro hadde kastet av seg. Det var rart å se vårt hjem på land igjen. Vi jobbet jevnt og trutt med skraping av bunnstoff og ny stoffing, sliping og maling av skutesider, samt skraping og lakking av master og rekker. Alle på marinaen var imponert over hvor fort vi jobbet. De trodde vi kom til å være på land i minst 4 uker. Åpenbart hadde vi god norsk pietistisk arbeidsmoral, men så kunne vi heller ikke være på land så lenge. En trebåt liker seg ikke på land, spesielt ikke i tropene. Normalt er hun på land 2-3 dager i april i Norge og står ikke under en steikende sol i Vest Indien, så vi jobbet derfor omkapp med sola. Etter 5 dager var vi igjen på vannet og vi trutnet snart selv om det rant godt til å begynne med.

Mens Ejdern lå på land ankom kom den nå hjemvendte sønn Håkon fra Brasil og et nytt mannskapsmedlem mønstret på for å seile til Curacao. Caroline Von Simson har tatt seg fri fra jobben for å seile rundt i Vest Indien på ulike båter i seks måneder. Igjennom felles bekjente hadde hun kommet i kontakt med mannskapet på Ejdern. Men det skulle vise seg at de ikke alltid er like lett å mønstre på. Caroline fikk virkelig oppleve hvordan byråkratiet kan slå seg vrang og holdt på å bli deportert da hun ikke hadde invitasjon fra kapteinen om at hun var invitert til å seile. Hun viste til e-post kommunikasjon med Emil og viste hjemmesidene til Ejdern, men ingenting hjalp. Mobilen lå i bagasjen og flere desperate meldinger til satellittelefonen kom dessverre ikke frem. Heldigvis klarte vi å oppnå kontakt på e-post og fikk fakset over en håndskreven invitasjon til flyplassen. Noen timer senere ankom en sliten Caroline som ble satt rett i arbeid med å stoffe, noe hun gjorde med et stort smil om munnen. De påfølgende dagene fikk hun lært mer om vedlikehold av gamle trebåter.

Det ble flere nye bekjenskaper i Chaguaramas. På Sayles Resturant inne på området til Power Boats ble vi kjent med vertinnen Therry Perrry. Hun er en ekstremt utadvent og energifull trinidianer som sjarmerte oss med sitt vesen og sitt liv. Hun hadde tidligere drevet Karibiens beste tatoeringstudio og flere i mannskapet var skuffet over at det nå var stengt. Hun er kanskje også verdens eneste tatovør uten tatoeringer. På Coral Cove Marina ble vi også kjent med paret Tom og Christian i sin relativt flotte og skreddersydde Oyster 56. De hadde solgt nesten alt og kjøpt båten for å seile rundt. Tom synes det var greit å oppgradere standarden etter å ha seilt i en Albin Vega i 28 år (og sittet i styret i Vegaklubben). Tom var også med å starte en av Norges første frie kirkemiljøer og har gjort mye for homofiles rettigher i Norge. Vi ble virkelig glad i dem. En kveld vi var ute å danset i Port of Spain ble vi plutselig tilsnakket på dansk og slik kom vi i kontakt med en av byens lakkledde gledespiker som tidligere hadde bodd i Danmark med dansk mann. Hun var veldig hyggelig med oss og viste oss rundt og passet på oss så vi holdt oss unna de farlige stedene. Det var lærerrikt å høre om hennes historie og om henne liv, samt se bilder av hennes to døtre som hun må livfø, faktisk såpass mye at Håkon betalt henne for tapt arbeidsinntekt slik at hun kunne henge med oss mer. Siste dagen vår i Chaguaramas traff vi ved en tilfeldighet Line Dobrowen. Hun er på en tilsvarende tur som Caroline og hadde tidligere spurt oss om å være mannskap over en lengere periode. Den forespørselen fikk vi da vi nettopp hadde seilt fra Norge og på det tidspunktet var vi litt skeptiske til å ta med folk vi ikke kjente eller som venner av oss kjente, spesielt over lengere perioder. Det var veldig hyggelig å se at hun hadde kommet seg på tur allikevel. Fint å få et ansikt på mailkorrespondanser.

Da båten var på vannet og etter nok en helg ute i Port of Spain hadde vi lyst på en liten ferie før vi skulle seile videre til Curacao. Vi hadde lyst til å se mer av øya og Therry hadde tipset oss om en liten strand på nordkysten. Med Tom og Christian i følge satt det nå seks mann-/kvinnesterke mannskapet på Ejdern kursen mot Grand Riviere. Det var en 3-4 timers tur langs en vakker kyst og igjennom et utrolig frodig landskap. På et tidspunkt spurte sjåføren om vi hadde smakt coco, hvorpå han stoppet bilen strakk seg ut og plukket ned en nøtt, slo den åpen og sa at vi skulle suge på de hvite/gule "vanilje" frøene inni. Det er altså slikt sjokolade er laget av. Vel fremme tok vi inn på et utrolig koselig hotel (Mt Plaisir Estate Hotel) drevet av en italiensk fotograf som tidligere hadde vært krigskorrespondent. Stranden var helt å fantastisk med store bølger som brøyt innover den litt grove sanden. Hele stranden er et naturreservat da store "leatherback" havskilpadder kommer dit om natten for å legge sine egg. Det var et mektig syn å se de store forhistoriske dyrene komme ut av vannet krappe oppover stranda med de store forloffene mens de peset. Vel oppe startet de møysømmelige arbeidet med å grave en grop på opptil en meter med bakloffene, før de la sine egg og deretter dekket dem til. Det var noen store dyr vi hadde fremfor oss. Guiden vår hadde sett en hunn på 1,75 m som veide cirka et tonn. Hannene er større, men de ser man sjelden. Den største som har blitt observert var 3 meter lang og veide tre tonn. De vandrer rundt under bølgene og holder seg skjult for oss mennesker. Stadig vekk kunne vi se nye siluetter dukke opp fra vannet mens andre forsvant utover. Opptil 200-300 skilpadder kan være oppe på stranda i løpet av en natt. I måneskinnet så det ut som vesner fra en annen verden som kom til sitt hellige sted der livet starter. I og for seg er de også vesner fra en annen verden. Havet er deres hjem og deres reiser bringer dem til alle verdenshjørner. Skilpadder merket på Trinidad har blitt funnet igjen i Australia. Visstnok svømmer de 100 meter 10 ganger fortere enn Emil. Men hvordan de lever vet vi egentlig veldig lite om. Det kan lett lede tankene inn på hva annet havet skjuler. Alle naturens skatter som vi snart er iferd med å ødelegge. Forurensing, forsøpling og overfiske er bare noen eksempler for på hvordan menneskeheten ødelegger den oasen av liv som havet er. En stor opplevelse rikere dro vi tilbake til båten og begynte forberedelsene for å seile til Curacao. Caroline gledet seg veldig til hennes lengste seilas noensinne.



Kommentér

Ditt navn:

Kommentar:

Vennligst tast in koden nedenfor:

 






















































































































































































































































































































































































































































































Jordomseiling
i antikvitet
Ejdern er en svensk losskøyte fra 1894 som for tiden er på langtur mot Brasil og sydligere breddegrader.

Satelittelefon!
Vi har fått oss satelittelefon og har telefontid på søndager mellom 18.00 og 22.00 norsk tid. Ring oss (og bruk masse spenn) på 00881631639125. Ingen bekymringer dersom vi har glemt å skru den på takk :-)