"Cruising" til Vest Indien
Det var med litt blanede følelser vi forlot Brasil tirsdag 3. mars 2009. Etter nærmere tre fantastiske måneder var gjesteflagget nesten utslitt og istedenfor å kjøpe et nytt fant vi ut at det var på tide dra videre. Tiden i Brasil hadde gitt oss mange opplevelser for livet, og det er et land som enda har mye å by på. Vi vil nok alle dra tilbake med tid og stunder.

Regntiden i Amazonas hadde gjort vårt opphold i Soure ved innløpet til Rio Para til en våt affære og vi gledet oss veldig til å igjen få tørket oss selv, klærne våre og båten. Det var så vått og fuktig at spritkapet i salongbordet hadde trutnet og vi fikk lengere åpnet det. Vi måtte dra. Planen var å gjøre et stort opp nordover til Vest Indien og nærmere bestemt Chaguaramas på Trinidad. Der skulle Ejdern på land slik at vi kunne gjøre nødvendig rutinemessig vedlikehold under vannlinja. Tiden var knapp da nytt mannskap skulle mønstre på i Curacao i De Nederlandske Antiller 1. april.

Det var 4 sjøklare gutter som satt ut fra Soure en tidlig morgen for å dra nytte av tidevannsstrømmene. Foran oss hadde vi en av de lengste etappene så langt og vi trodde det skulle bli en grei tur. Guinea strømmen skulle hjelpe oss godt på vei med sine 1-2 knop og nordøst-passaten skulle sørge for en behagelig slør hele veien så fort vi var kommet klar av Rio Para og Rio Amazonas innløp. Men slik ble det ikke. Vi satt en nordlig kurs og skulle stå på til vi kom ut på dypt vann. Regnet ville ikke forlate oss og de første dagene fikk vi den ene regnskuren etter den andre og det var ikke fritt for at sikten til tider var nede i 20 meter. Vi måtte bruke motor det første døgnet da sterke tidevannsstrømmer og motvind gjorde sitt for å holde oss i Brasil. Det var som landet ikke ville gi slipp på oss. Vi ville legge oss langt fra land (ca. 100 nautiske mil). Der ute var det bedre vind, sterkere medstørm, mindre krappe bølger og mindre sjanse for besøk ombord. Vi hadde nemlig hørt rapporter om sjørøveri i kystområdene rundt Surinam. Vi stampet og stampet på kryss utover. Bauspydet fikk også gjennomgå da det stadig skar ned i de krappe bølgene og stål innfest i bakkant fikk seg en solid bøy. Den fjerde dagen var vi endelig ute på blått hav igjen og himmelen klarnet opp slik at sola kunne varme oss. På den femte dagen vi fikk lagt over på en mer vestlig kurs mot Vest Indien og vi suste avgårde i god fart på en behagelig slør. Tallak fikk sin noe forsinkede ekvatordåp og alt var bare fryd og gammen. I litt over to dager fikk vi leve i idyllen før en prosent sannsynligheten slo til og vi fikk nordavind. Slør ble igjen til kryss og igjen stampet vi mot en til tre meter bølger i alt fra lett til laber til frisk bris. Vi seilte for det meste med bare fokk og 2. rev i storseilet og "cruiset" avgårde i 4-6 knop. Slik gikk dag etter dag og først de to siste dagene ble det igjen sløreføre. Men selv ikke disse gikk helt rolige for seg. Den nest siste natta var nok den hissigste vi har opplevd så langt på turen.

Det var olje- og gassplatformene vi så først, så etterhver kunne vi se fjellene på nordsiden av Trinidad. I nord kunne vi også skimte Tobago. Vi nærmet oss, men det gjorde kvelden også. Vi endte derfor opp med å ligge bi midt i kanalen mellom Trinidad og Tobago. På alle kanter gikk det skip av alle typer fra oljetankere og supplyship til cruiseship og hurtigående ferger. Vi priset oss lykkelige for AISen. Man blir likevel nervøs av ferger som går 35 knop. I 6 timer lå vi der før vi slapp fokka og satte kurs for innløpet til Gulf of Paria. Utpå morgenen så vi de fire innløpene og valgte Boca De Huevos. Ole og Tallak fikk soloppgang med delfiner akkompagnert av Johan Sebastian. Ved vaktskifte begynte det å gå sakte på grunn av motstrøm, men Emil nektet å starte motoren og ville seile helt inn. Strøm mot størm og vind mot strøm laget store krappe bølger som gjorde at Ejdern husket opp og ned. På østlige side av innløpet fant vi roligere vann og litt medstørm. Det gikk sakte, men vi kom til slutt igjennom. Da vi rundet innløpet og nærmet oss Chaguaramas-bukta på Trinidad den 14. mars var synet som møtte oss skipsverft på skipsverft og hele området så ut som en eneste gigantisk marina. 1247 nautiske mil var tilbakelagt på 11 dager 4 timer og 50 minutter og vi stod igjen med beina på landjorda. Det var ikke pent der, men det var jo ikke derfor vi var der. Det skulle jobbes...



Kommentér

Ditt navn:

Kommentar:

Vennligst tast in koden nedenfor:

 



















































































































































































































































































Jordomseiling
i antikvitet
Ejdern er en svensk losskøyte fra 1894 som for tiden er på langtur mot Brasil og sydligere breddegrader.

Satelittelefon!
Vi har fått oss satelittelefon og har telefontid på søndager mellom 18.00 og 22.00 norsk tid. Ring oss (og bruk masse spenn) på 00881631639125. Ingen bekymringer dersom vi har glemt å skru den på takk :-)