Ilha de Lencois, where the streets actually have no name
Det var som å komme tilbake i tid. Som Michael J. Fox i ”Tilbake til Fremtiden”. Ryktet sa at Jericoacoara for 30 år siden lå og ventet på oss. Det skulle vise seg å være riktig. Men hadde det ikke vært for at vi hadde med oss Marcela, så ville ikke Lencois minnet noe særlig om stedet vi tidligere hadde forlatt i det hele tatt. Hvor var Marcelo, Leticia, Tattci, Paula, Ana butikkene, diskoene og restaurantene?!? HÆ!? Men hvem er egentlig vi til å skulle mene frem eller tilbake?

Ilha de Lencois har én telefonkiosk, null mobildekning, to old school marcados (butikker) og… dett var vel dett. Bortsett fra at de ikke selger vann, men at man kan hente ferskvann i den lokale brønnen. Dette stedet er totalt forlatt, bortsett fra at det bor rundt 500 veldig hyggelige mennesker der, 500 mennesker som ikke snakker engelsk. Det er her vår stotrende hverdagsportugisisk kommer inn i bildet.

Men Ilha de Lencois har en fantastisk sanddyne som plutselig fører deg tilbake over Atlanterhavet og til Sahara. Vinden kommer inn fra havet som i en naturlig trakt, inn over den halvmåneformede sandveggen som beskytter båtene som ligger der mot havets ille strømmer. De fleste husene består av uisolerte treplanker eller palmeblader. Geitene vandrer fritt omkring og tilsynelatende lykkelige barn følger etter deg der du spaserer rundt i varm sand. Liker du windsurfing eller windkiting er dette et sted for deg. Det kan virke som om vindsesongen varer mye lengre her enn lengre sør. Uten at vi vet noe videre om det, det var ingen som drev med den type sport her, men stedet har visstnok potensiale.

Det er én pousada i landsbyen der man kan få middag, dette må eventuelt bestilles flere timer i forveien. Helst dagen før. Vi spiste noen måltider der, både alene og sammen med våre nye franske venner – Catherine, Jean-Luis og Thiery – og Andrea, en brfasilianer. Catherine og Jean-Luis bor i Paris, fem minutters gange unna Notre Dame. De er kjempehyggelige og vi har blitt invitert til å besøke dem hvis vi kommer til Paris. Vi har selvfølgelig invitert dem til Lyngør, og da sa Jean-Luis at det måtte vi ikke finne på å gjøre, for han er en sånn som tar deg på ordet. Noe vi virkelig håper at de gjør.

Uansett. Historien starter faktisk mye lengre tidligere. Den starter hvertfall i begynnelsen av elven inn mot bestemmelsesstedet, men selvfølgelig helt fra Sao Louis. Ejdern var nærmest drita full, selv om vi aldri drikker til sjøs. Vi var åttte stykker, med både bagasje og jentebagasje. Det er faktisk noe som forandrer seg når man plutselig får jenter ombord og man ikke kan strabe rundt i bokseren eller prumpe og rape som man vil. Er det ordet ”kultur” som nynner i det fjerne? Hanne, Sheila og vår, nå ganske erfarne seilerinne, Marcela var med oss. Men selvfølgelig passet vi på å ha overvekt av gutter, takket være Einar. Einar er som en potet. Du kan til og med lage sprit på ham.

En av de mest spennende periodene var faktisk da vi nettopp hadde ankommet øyene. Vi hadde hørt så mye om stedet og at det skulle være en liten by der, men der vi lå i munningen var dette umulig å vite. Hvor dyp var elven fremover? Kunne vi motre innover? Det jordskitne vannet røpet ingenting. Kun tre hus på styrbord side kunne vitne om at det var noe som helst form for siviliasjon der vi hadde kommet. Hadde vi blitt lurt opp i et eller annet? I løpet av natten kunne vi høre fiskebåtene putre forbi oss, helst så nærme som tre meter, og da i superfull fart. Hvem sa fem knop i sundet? Det hadde kanskje noe med at vi hadde lagt oss midt i elveløpet, men det er uansett ikke helt sikkert. Fiskebåtene vitnet om liv, så dagen etter sendte vi derfor en ekspedisjon bestående av vår største, hode- og sterkeste mann (Einar), vår blonde skjønnhetsalibi (Jon-Håkon) og vår vakre lingvistianer (Marcela) frem og videre på jakt etter der fiskebåtene hadde gått. Med urskogen både på høyre og babord side, og ingenting røpende i syne, var det som å ofre noen. Ville de virkelig komme helskinnet tilbake? Denne tiden var faktisk noe av det nærmeste vi hadde kommet oppdagelsesferd og eventyr. Vi hadde jo kun fått et tips og to i Sao Louis, og viste egentlig ikke om vi var kommet rett. Vi ventet langt om lenge, lengre enn langt og litt til, og vi hadde faktisk begynt å snakke om at de hadde vært veldig lenge borte, da vi så en liten, uaffisert jolle i det fjerne. Landsbyen var funnet og de hadde med fisk og is tilbake i en isoporeske de hadde lånt fra de lokale (isoporesken endte vi senere opp med kjøpe for 20 Reals. Cirka 60 kroner.). Våre helter! Einar hadde middagsvakt og Marcela hjalp uerfarent til med tilberedning.

I løpet av vårt opphold i Ilha de Lencois (Lencois, som betyr sengetøy) rakk vi å feire nesten tre fødselsdager – Håkon (29 år, 4. februar), Ole (28 år, 13. februar. Egentlig var vi til havs denne dagen.) og Arthur (0 år, 5. februar). Endelig var Arthur nesten klar til å komme ut, men han trengte hjelp. 5. februar, altså. Håkon ble ganske fornærmet over at han ikke klarte å karre seg ut i tide til å få en felles bursdagsdatokompis, men hva skal man gjøre med disse unga?? Uansett, hele mannskapet på Ejdern er helt fra seg av lykke over at det gikk så fint med våre herlige venner, både vår nye og våre gamle. Arthur er virkelig et ekte kjærlighetsbarn, tenk å få så mye kjærlighet kun ved å bli født. Til Håkons bursdag disket Einar og Marcela opp med en fem retters middag, inkluidert Oles herlige scoones. Sheila malte en gave som fortalte historien om fuglene som fødes hvite, blir sorte for så å ende opp som røde. Dette fordi de spiser røde krabber. Det var koselig. Cacaen smalt i bomteltet og alle var enige om at det hadde vært en fin kveld.

Men, dagen måtte jo selvfølgelig komme. Jentene måtte dra. På nytt skulle Ejdern bli en fisebefengt, seilende festning. Akk. Det er noe rart med å avtale med en fisker om henting og det å gi fra seg halvparten av mannskapet og hele kvinnskapet et sted i en jungel på en båt i ingenmannsvann. Fiskebåten la seg til, og jentene våre dro avsted til kjent land for så å dra hvert til sitt. Sheila og Hanne til legestudier i Budapest, Marcela tilbake til Jeri. VELDIG rart! Her har de altså ikke hørt om kollektivtransport. Leticia dukket forresten aldri opp, men Ole klarte å legge igjen en beskjed til henne på telefonsvareren hennes. Vi hørte aldri noe mer. Vi håper hun har det bra og at bikinisalget går fint. Måtte auran hennes være med henne.

Etter dette gikk dagene over til å bli sjakk, slakk og slapp. Det var som en stor ferie fra vår lange ferie. Ingen usikkerhet, ingen tyver, lite regn, ingen gjørmebunn å ligge i, ingen død, inget stress. Kun rolighet og balansegang. Det er deilig å dele våre opplevelser med gode venner som kommer på besøk, helst skulle vi gjerne hatt alle med oss resten av turen, men Ejdern er kun så så stor, og de fleste ferier så så lange. En dag er vi ferdige med denne strabasiøse ferd. De følelsene får vi komme tilbake til den dag de innhenter oss. Men Ilha de Lencois vil være nok en høydare på en allerede sprengt skala. At det går an!



Kommentér

Ditt navn:

Kommentar:

Vennligst tast in koden nedenfor:

 

_

_

_

_

De tre husene.

_

_

Bursdagssjampiss.

_

Brrrrooom.

_

_

_

God mat, mye mygg.

En av kidsa ville så gjerne ha noe fra veska. Vi gav ham tanntråd.

Sying, maling og medisinsortering.

Hei sveis.

Bursdagsmiddag.

_

Touristas!

_

_

_

_

_

_

Skolen.

_

_

_

De norske skjeggaper.

Klikk på bildet for å se bildeserie med store bilder...

Kenneth Krabbe flyttet ombord i Sao Luis.

Sheila fæska.

_

Hanne.

_

_

_

Se Peder, vi bretter!

_

_

Vi har blitt smittet av Camus ombord.

_

Kjolegjørmebading.

_

Bakar brød.

Max Smekker tar fluer også, med rett teknikk.

_

Den lokale buttikken viste fotbalkamp.

Rannie.

_

Luksus.

Håkon får maleri.

Shit, så gode scones Ole.

_

Farvel!

Touristas!

_

_

_

_

_

_

_

_

_

Vi bytter tilbake til den gamle dynamoen, med litt banning.

Ihla de Lencois by night.

Plæistation.

Pisk er gammeldags.


Jordomseiling
i antikvitet
Ejdern er en svensk losskøyte fra 1894 som for tiden er på langtur mot Brasil og sydligere breddegrader.

Satelittelefon!
Vi har fått oss satelittelefon og har telefontid på søndager mellom 18.00 og 22.00 norsk tid. Ring oss (og bruk masse spenn) på 00881631639125. Ingen bekymringer dersom vi har glemt å skru den på takk :-)