Gjørmebåtbading i São Luis
La det stå skrevet: Hvor lenge var Adam og Ejdern i paradis? Svaret: Fra lille nyttårsaften 08/09 til fredag tre uker senere. Akk, ve og sukk.

Vi kunne bare ikke la det skje. Vi kunne ikke dra fra Jeri kun med stedet i hjertene våre. Vi måtte ha noe mer. Så vi tok like godt med oss noen av favorittmenneskene våre til neste stopp. Disse var kremen av de som hadde bidratt mest til å gjøre oppholdet vårt unikt og som vi hadde blitt mest glade i. Leticia, Marcela og Marcelo ble invitert, men kun jentene hadde anledning. Marcela hoppet av glede da vi bekreftet avgjørelsen til båtrådet, Leticia måtte konsultere med auraen sin først.

La oss introdusere jentene våre:
Leticia – har en grad i hotell- og næringsliv, men tjener mer på å selge bikiner og røkelse rundt i verden enn å jobbe relatert. Hun er 36 år, men ser mye yngre ut. Leticia er vegetarianer og veldig ”new-age” med aura og det hele.
Marcela – har fem års farmasøytutdannelse, men velger heller å jobbe som servitør på ”Na casa Dela”. Dette gjør det mulig for henne å windsurfe hver dag klokken 15.00. Hun er 36 år, men ser mye yngre ut. Ellers driver hun også det lokale apoteket på si.

Med Einar trygt plassert i armkrokene våre og jentene surret fast til dekk, satte vi, i regnet, seil mot São Louis. Jeri gråt da vi tok farvel.

Fra himmelen til helvete (eller fra Jericoacoara til São Louis, om du vil)
Stakkars Leticia, hun ble dårlig med det samme hun kom ombord og brukte de to første dagene og nettene til å veksle mellom oppkast og søvn. Dette gikk seg heldigvis til etterhvert. Marcela var helt tipptopp og i full fart. Det skulle vise seg at det var første tur i seilbåt for begge jentene, ei hadde de heller sett delfiner tidligere og Marcela hadde heller aldri bakt brød fra scratch á la Ejdern. Nå har de gjort alt sammen.

Vi hadde turrekord når det gjaldt antall mennesker (syv personer) og igjen gikk vi over til vaktskiftluksusen med fire timer på og åtte timer av. Einar klarte seg også til karakteren Meget Pluss, og det er herlig å ha fått inn en ny gitartraktør! Dette fant stjernehimmelen ut natt til tredje dag da vi tok frem gitaren etter middag. Dagene gikk med til dansing på dekk akkompagnert av våre nye BOSE-utehøytalere, sjakk, lesing og litt sol. Helst samtidig.

Etter tre dager ble havet plutselig møkkete brunt, vi nærmet oss São Louis.

Kriminelle har også båter
Hva kan man si om São Louis? Rent arkitektonisk minner det historiske sentrum om Cuba og Havanna, dersom våre cubanske fordommer er korrekte. Vi er fristet til å si at vi ikke ble merket for livet av besøket, men det hadde ikke vært helt sant. Håkon fikk seg faktisk en tatovering på høyre underarm, og historiene som følger bidro også til at vi kommer til å huske São Louis veldig godt. Det første først: Håkon og Marcela fant altså et tatoveringssted og dro dit med hver sin plan. Dette var Håkons første tatovering, en han hadde planlagt lenge. En slags moderne versjon av den gamle klassikeren hjerte og ”Mother”, altså en homage. Marcela hadde fire fra før og tok likegodt to nye med det samme hun var i gang. De tok mange kule bilder og lagde til og med en liten film fra tatoveringen, men disse får vi dessverre aldri vist dere. Ikke fordi det er nedrig på noen som helst måte, men fordi kameraet til Marcela ble stjålet før vi fikk overført dokumentasjonen. Tyven var så frekk at han rett og slett bare nappet kameraet av håndleddet hennes slik at lenken røk, før han så la på sprang inn i folkemengden. Hyggelige Einar og Ole dro rett inn i en kamerabutikk og kjøpte et nytt. Marcela hadde hjulpet oss så mye den siste tiden at de rettmessig følte det var på sin plass. Men ikke nok med at kameraet ble stjålet – Ole ble frastjålet 20 Real han hadde lagt på bardisken for å betale for en cola. Dette var senere og selvfølgelig ikke like alvorlig, men det sier litt om stedet.

Noe som sier enda mer er dette: São Louis har rundt 1 million innbyggere og regnes som reggeahovedstaden i Brasil, hvertfall i nord. Tidevannsforskjellen er den nest høyeste i Brasil og er på cirka 6-7 meter. Dette ga oss problemer da vi skulle inn og ankre dagen vi ankom. For det første kom vi inn bittelitt for tidlig, før høyvannets topp, cirka halvannen time. I tillegg brøyt vannet unormalt langt ute. Heldigvis for oss kom det en brannpatruljebåt forbi og enda mer heldigvis for oss var Leticia med. Hun forklarte hvor dype vi var og spurte om brannmennene kunne lose oss inn. Det kunne de gjerne. Vi fulgte etter dem og endte opp med å gå på grunn. En sandyne her og en sandyne der, vi gikk på flere og satt fast. En stund føltes det som om hele Ejdern faktisk skulle kantre på grunn av sterke tidevannstrømmer. Stemningen var oppjaget, veldig stressa og uvirkelig – hvordan kunne dette skje? Vi hadde jo forpokkertaoss los av den lokale brannpatruljebåten! Dessuten er det uhørt og kjempefrekt å lose en losbåt på grunn. Slikt gjør man bare ikke! Vi ga dem huden full.

Andre ting som hjelper på hukommelsen
Historien stopper ikke der. Etterhvert hentet brannfolka en mann som het Dede. Han var flink og hyggelig og viste oss hvor vi trygt kunne ankre opp. Selvfølgelig var dette kun trygt i forhold til dybde. 100 meter borte lå nemlig favelaen, og i uken før hadde til og med en annen båt med et par og et lite barn blitt ranet akkurat der vi nå lå. Dede mente vi heller burde ligge borte ved ”marinaen”, denne bestod kun av en shabby flytebrygge uten andre fasiliteter. Der ble vi også fortalt at båten kom til å ligge i gjørma i flere timer, to ganger i døgnet, altså ved lavvann. Vi prøvde å forklare at vi kun hadde ett skrog og at dette var av tre, ikke to plastskrog slik alle de andre båtene som lå rundt i gjørma hadde. Plutselig måtte brannfolka dra for å søke etter et barnelik. Det første vi tenkte var at barnet til paret hadde blitt drept, men tilfellet viste seg å være at dagen før hadde to ungdommer på 17 og en på 18 blitt ført til havs av strømmen mens de badet. Tragisk. Vi bestemte oss for å ligge der vi hadde ankret. Det var greit for Dede, men da måtte vi absolutt leie vakt og vi måtte være minst tre personer ombord mens det skumret, altså mellom klokken 18.00 og 21.00. En hyggelig velkomst til São Louis. To dager senere putret vi inn til flytebrygga, slang ut tre ankre og håpet på det beste. Ville pælemarken begynne å spise på oss? Det kunne ikke alle de tusenvis av småkrabbene som dukket opp i gjørma ved lavvann svare på der Ejdern lå med havets bunn opp til vannlinja.

Kjøpesenteret, Chilli Beans og houseparty i et hus
Ole ville prøve å opprettholde sitt nuvunne homsestempel og hadde mobbet Emil lenge med at hans gamle og slitte solbriller måtte byttes ut. Emil måtte kjøpe nye og Ole skulle være fashionkonsulent. Det fungerte såpass bra at da de fant en brillebutikk kalt Chilli Beans i det nærmeste megasupermarkedet fikk Emil seg to sett briller, ble sjekket opp av tre damer i denne ene og samme butikken og vi ble alle invitert til bursdagsfest hos kjæresten til Bonie dagen etter. Bonie het en av de mannlige ekspeditørene. Dagen etter troppet vi mann- og kvinnesterke opp på bursdagsfesten i følge med vårt nye besøk hjemmefra – Sheila og Hanne. Bonie hadde invitert oss da vi var fire, nå fikk han besøk av åtte. Det gikk heldigvis greit og vi ble tatt veldig godt i mot av ham og hans kjæreste. De var fantastisk søte, men det var også en fantastisk stille, litt klein og kjedelig fest, og vi ble noe uglesett selv etter at vi hadde prøvd å sosialisere oss med hjelp av vår stotrende portugisisk. Da tok vi likegodt frem kamera og begynte med ristebilder, det slår alltid an, både til hverdag og til fest. For de av dere som ikke kjenner til konseptet så er ristebilder så enkelt som å slappe helt av i ansiktet og riste det fort frem og tilbake mens en annen tar bilde. Det er om å gjøre å se mest teit og rar ut. Enkelt og greit. Einar vant, men det kommer vel ikke som noen bombe, han har jo tross alt best utgangspunkt. Kvelden endte med at vi dro til et utested i et flott hus der de spilte house. Huset var faktisk en hvit perle i funkis. Der danset vi masse. Artig.

Lei
Man trenger ikke mer enn én uke i São Louis, så da vi ble tipset om en liten fiskerlandsby rundt 20 timers seiling nord for storbyen samlet vi troppene og satte seil. Det hjalp også på avgjørelsen da vi hørte at landsbyen var som Jericoacoara var for 30 år siden. Dessuten var vi lei av å føle oss usikre. Leticia hadde dratt avsted til en stor verdenskonferanse om regnskogen i byen Belem og håpet å hooke opp med oss dit vi nå skulle. Vi var åtte. Skulle vi virkelig finne et nytt paradis? Plutselig var vi på oppdagelsesferd. Takk for oss, drittby.



Kommentér

Ditt navn:

Kommentar:

Vennligst tast in koden nedenfor:

 

_

Leticia.

_

_

_

_

_

_

Så rent vann her!

_

_

_

_

En nydelig café.

_

_

Hei sveis.

_

På Portugisisk!

Touristas!

_

_

_

_

Sharp church.

Fin kåk.

_

_

Paraden som tok kameraet til Marcela. (bildet er tatt 2 sek før tyveriet)

Ridende politi hjalp ikke stort.

_

Klikk på bildet for å se bildeserie med store bilder...

Leticia og Marcela hadde aldri sett delfiner før. Great success.

Ole får dusj-jobben.

_

Marcela.

_

_

_

Tidevannsopplegg.

Rakettbasemannskap.

_

_

_

Pousada-research for våre kommende gjester.

_

Ingen bobler tillatt.

_

_

_

_

_

_

_

_

_

_

Touristas!

HMS.

Byens musikkskole.

_

_

_

Fest hos Bonie.

_

_

Meta.

_

_

_

Tættis.

Sheila.

Hanne.

Fin kåk.

Lekker ny arkitektur.


Jordomseiling
i antikvitet
Ejdern er en svensk losskøyte fra 1894 som for tiden er på langtur mot Brasil og sydligere breddegrader.

Satelittelefon!
Vi har fått oss satelittelefon og har telefontid på søndager mellom 18.00 og 22.00 norsk tid. Ring oss (og bruk masse spenn) på 00881631639125. Ingen bekymringer dersom vi har glemt å skru den på takk :-)