Fernando de Noronha - et (nesten) uberørt paradis
I grålysningen lyste enda fyrene fra Fernando de Noronha. Jeg hadde sett dem fra en liten stund etter at Håkon og jeg (Emil) gikk på vakt. Jeg myste der jeg stirret fremover litt babord for vår baug. Jeg så en skygge under det ene lyset og en skygge til venstre for den. ”Land ohoi” utbrøt jeg til Håkon som ivrig reiste seg og stirret i retningen jeg pekte. Håkon snudde og gliste med snusleppa mens han slang opp en high-five. Etter nesten 17 døgn på havet ble jeg litt overrasket over hvor oppstemt jeg ble av synet på land. Det var en varm følelse som skyllet igjennom kroppen der øya vokste seg større foran oss. Vi hadde hørt så mye positivt om denne øya at vi nesten var redd for at vi skulle bli skuffet. De neste tre dagene ville vise om paradisøya kunne leve opp til sitt rykte.

Paradisøya består egentlig av til sammen 21 øyer i forskjellig størrelse der bare den største er bebodd av mennesker. Ilha de Fernando de Noronha er 10 km lang og mesteparten av øya er definert som nasjonalpark. Det er kun lov å ankre ved havna på nordvest siden av øya og myndighetene har innført miljøskatter og restriksjoner på utbygging og tilflytting. Med 200 flyseter tilgjengelig til øya hver dag er det umulig for øya å bli overfylt av turister, selv om man kan få det inntrykket på de dagene da cruiseskipene ligger for anker. De 26 strendene på øya er rene og fantasisk vakre samtidig som de er nesten fullstendig øde. På mange av strendene er det restriksjoner på når man kan oppholde seg av hensyn til det marine liv. Dette gjelder spesielt i perioden desember til juli som er perioden havskillpaddene bruker til å formere seg utenfor og på strendene.

Vi kastet anker utenfor havna litt utpå ettermiddagen. Diplomatene Harald og Håkon var ivrige til å få unna formalitetene, så de hoppet i jolla så snart denne var oppblåst og dro innover mens resten av oss jobbet med ankringen og gjorde skuta "ship shape". Over VHFen kom det beskjed om at vi alle måtte møte opp hos Policia Federal og resten av oss hoppet derfor i jolla og toget innover. Innsjekking gikk egentlig veldig fort og Policia Federal ville bare ta en titt i båten. Det var selvfølgelig ikke noe problem og Ole kjørte dem ut og svarte på alle spørsmål de kom med. ”Hva er det?” ”Tørket kjøtt fra Norge”. ”Hva er de til?” ”Vann”. Vi skjønte at denne øya var litt spesiell der politimennene gikk i t-skjorte og badeshorts og prøvde hele tiden å skjule pistolen som stakk opp under t-skjorta. De var storfornøyde og tydelig imponert over den gamle båten. Skrubbsultne og øltørste satte vi kursen for Vila dos Remédios og nærmest apatisk vandret vi rundt før vi fant et enkelt og billig sted som serverte burgere og skummende drikke. Revitalisert var vi klare for å utforske de som vel kan kalles øyas hovedlandsby der flesteparten av øyas 3500 innbyggere bor. På Bar do Cachorro hadde vi en helt fantastisk utsikt utover Praia do Cachorro og med gode drinker holdt vi ut en stund med den lite appellerende musikken.

Vi tuslet derfor videre opp til Pizza da Ilha ved siden av den gamle kirka. Der var det live reggae-musikk og topp stemning. Selv om vi forsøksvis var noe kontaktsøkende fremstod vi nok som en noe introvert gruppe der vi seks satt sammen rundt et bord. Det var faktisk litt rart å være ute blant folk etter 17 døgn på havet. Noe jeg spesielt merket meg var hvordan jeg tidlig på kvelden synes stort sett alle damene var fantastisk nydelige. Kanskje ikke så rart etter å ha vært stuet sammen med fem andre gutter så lenge. Det rare var derimot at bildet ble korrigert nedover utover kvelden. Normalt pleier det å være motsatt. På Pizza da Ilha traff vi for øvrig igjen gutta fra Policia Federal som smilte og skålte til oss. Her på øya virket sannelig folk hyggelige.

Vi endte opp på et teknosted som Ole omtalte som et beduintelt med sandgulv og noe av det kuleste han hadde vært på. Harald trakk på skuldrene, sparket av seg skoa og danset med et stort smil om munnen time etter time. Det var ikke stengt, men de fleste merket en lang dag på kroppen og i fire-tiden forsøkte vi å skaffe en taxi tilbake til havna. Uten hell satt Øystein og jeg i marsj mot havna med Jon-Håkon etterfølgende ikke langt bak oss. Ole, Håkon og Harald hadde lyst på en natt på land etter så mange på havet og fant seg heller til rette på Praia do Cachorro. Vel tilbake i jolla fant jeg ut at jeg hadde mistet nøkkelen til kjettingen og endte med å svømme ut til båten for å hente en reservenøkkel, mens Jon-Håkon og Øystein sov søtt i jolla. Jeg hadde et sant strev med å vekke dem da jeg endelig hadde kommet meg tilbake på land.

Neste dag (fredag) fikk vi etter hvert samlet troppene og jeg må si Jon-Håkon, Øystein og jeg ble litt overrasket da Ole og Håkon dukket opp i en beachbuggy nede ved havna. Dermed var det duket for utforskning av øyas kriker og kroker. I Baia do Sueste kan man svømme med havskilpaddene, men det er påbudt med svømmevest, mens Praia do Leao var stengt grunnet parringssesongen. Begge strendene er helt fantastisk vakre og man blir fullstendig betatt av bare å sitte der å se utover dem og havet. Baia dos Porcos er kjent som et av de beste stedene å snorkle noe både Jon-Håkon og jeg fikk testet ut. Det var ikke helt enkelt å komme dit. Bukta er kun tilgjengelig ved lavvann og det var et godt stykke å gå. Selv var jeg til å begynne med ikke helt imponert sammenliknet med det mylderet av liv man kan se i for eksempel blant korallene i Rødehavet. Det tok seg likevel opp da jeg fant et hjørne av bukta der det myldret av fisk. Havskilpadder, rokker og stimer av store og små fisk i alle regnbuens farger danset over steinbunnen. Hvorfor er det bare jeg som snorkler her lurte jeg på, noe jeg kjapt fikk svar på da en bølge og undervannsstrømmer plutselig kastet meg rundt i kollbøtter og 20 meter lengre innover mot stranda. Etter det var jeg litt mer påpasselig med å følge med og fikk danset langs bunnen sammen med fisken som så ut til å ikke bry seg stort om mitt nærvær så lenge jeg ikke gjorde brå bevegelser. Dagen forsvant fortere enn vi skulle ønsket og da kvelden kom gjorde vi oss klare for fullmånefest på kvelden på Praia da Conceicao.

Fullmånefest i Brasil og Thailand er tydeligvis to vidt forskjellige ting. Her var det ingen DJ’s, ikke noen teknodansende mennesker, bare en liten gruppe mennesker på stranda og rolig musikk i en bar langs stranda. Atmosfæren var likevel helt fantastisk med måneskinn over Moro do Pico, Fernando de Noronhas karakteristiske horn. Etter hvert begynte stedet å tømme seg og vi trakk oppover til Vila Dos Remedios. Der var det meste stengt bortsett fra Bar do Cachorro som spilte ”forro”-musikk (musikk fra nord-Brasil) og hadde cover charge. Vi endte opp på plassen nedenfor kirka på en liten ”pølsebu” der vi fikk i oss litt mat. Da jeg på stotrende portugisisk prøvde å bestille noe mat kom jeg i kontakt med Fabio, en 3. generasjons innvandret japaner fra Sao Paulo. Han var på ferie og på besøk hos en venn. Vi kom også i prat med masse folk som jobbet på øya, blant annet Michelle, ei lita brasiliansk jente fra Sao Paulo med en stor utstråling. Man får et helt annet inntrykk av de stedene man drar når man klarer å komme i kontakt med de som bor der enn hvis man bare farer over stedet og holder seg for seg selv som nordmenn av og til kan ha en tendens til å gjøre. Timene forsvant i samtaler om mye rart og til slutt stengte også ”pølsebua”. Håkon, Ole, Harald og nå Øystein gjorde seg klar for en ny natt på stranda, mens Jon-Håkon og jeg ville tilbake til båten. Nok en begivenhetsrik dag hadde passert på paradisøya.

Vi var nå nærmest blitt celebriteter på øya. Det virket som alle visste om de seks gærne nordmennene som hadde kommet seilende over havet fra det kalde nord. Folk hilste på oss overalt, blant annet med høye tilrop som ”Osama bin Laden” (se egen sak). Om det var båten, det at vi så rare og skjeggete ut, at vi hadde overnattet i land på stranda flere netter eller at vi danset som noen gale overalt hvor vi var, vites ikke.

Lørdagen kom og mens noen av mannskapet utforsket de ulike delene av øya, sjekket andre internett og nøt livet rundt på de ulike hyggelige restaurantene og kaféene i Vila do Remedios. Det var egentlig ganske lett å komme seg rundt på øya. Det går buss hver halvtime fra nordøst til sørvest, og det er stort sett bare å slenge ut en tommel for å få haik med andre i deres beachbuggyer. Det ble likevel litt gåing, noe vi ikke hadde vondt av etter så lenge på havet. Strendene Praia da Cacimba do Padre, Praia do Bode, Praia do Americano og Praia Do Boldro virket som de strakte seg evig bortover og var alle fantastisk vakre, og noen av dem skal være blant verdens beste surfesteder. Et annet sted jeg var så heldig å få besøke var senteret til TAMAR prosjektet, som jobber for å beskytte dyrelivet, deriblant havskillpadder på steder som Fernando de Noronha. Senteret i seg selv var ikke så minneverdig, men det var de tankene man gjør seg. Må si at jeg både beundrer og misunner de som har mulighet til å jobbe med slike prosjekter.

Søndag forsvant Harald. Det begynte å nærme seg hjemreise til Norge for ham, og han ville være helt sikker på at han nådde hjemreisen fra Fortaleza og ville ikke gjøre seg avhengig av vind og vær slik resten av oss ville være når vi heiste seil med kurs for fastlandet. Han tok ikke sjansen på å seile med oss til Fortaleza og valgte derfor å fly til Recife og derfra videre til Fortaleza. For oss andre ble litt tid til å nyte de siste dråpene av paradis før vi måtte gjøre klar skuta. Etter Atlanterhavskryssingen hadde vi blant annet behov for å fylle vanntankene. Vannet luktet ikke spesielt godt, men med en solid dose Vivatap fikk vi renset vannet til vår store tilfredshet.

Fernando de Noronha er, så langt, uten tvil det absolutt nydeligste stedet vi har vært. Naturen var helt fantastisk og menneskene likedan. Vi følte oss fullstendig trygge der og ble rett og slett forelsket i hele øya. Dette er et paradis i dag og vi håper det fortsetter å være det. Vi skulle ønske vi kunne ha blitt lengre, men dyre havneavgifter og en leilighet i Cumbuco gjorde at vi dro videre altfor tidlig. Da seilene var oppe og vi satte kursen mot fastlandet var det allerede så mørkt at bare fyrene viste oss hvor paradis lå. Snart forsvant også de i natten.



Kommentér

Ditt navn:

Kommentar:

Vennligst tast in koden nedenfor:

 

_

Norske aviser!

_

_

_

_

_

_

_

_

_

Rise and shine.

_

_

_

_

Se så pent han sover.

_

Michelle!

Klikk på bildet for å se bildeserie med store bilder...
(Vi leier buggy)

Main street.

_

_

_

_

En av mange sinnsykt flotte strender.

_

_

_

_

T-skjortebytte.

Sååå glad.

Sovestranda.

_

_

_

_

_

_

_

Se så stygt han sover.

Nå må du høre her.

_

_


Jordomseiling
i antikvitet
Ejdern er en svensk losskøyte fra 1894 som for tiden er på langtur mot Brasil og sydligere breddegrader.

Satelittelefon!
Vi har fått oss satelittelefon og har telefontid på søndager mellom 18.00 og 22.00 norsk tid. Ring oss (og bruk masse spenn) på 00881631639125. Ingen bekymringer dersom vi har glemt å skru den på takk :-)