Historien om skjegget som bare ble lengre og lengre
Dette er en historie om skjegget mitt. Det er nesten en klisje at gutter som drar på langtur lar skjegget gro og stolt viser det frem. Jeg er intet unntak, men har litt lyst til å fortelle litt mer rundt det. For å gi litt bakgrunn så har jeg hatt skjegg de siste 12 årene. De jeg studerte sammen med husker det nok som et veltrimmet General-skjegg, eller smultring som de fleste kaller det, med unntak av perioden før by:Larm 2003 da det var særdeles lite veltrimmet. Enkelte somre har jeg latt skjegget gro og Ole hadde oppfordret meg lenge til å få meg fullskjegg på mer permanent basis. Tilslutt fant jeg ut at jeg hadde lyst til å prøve det. Slik ble det at jeg etter sommern 2007 ikke klippet skjegget, men bare trimmet det. Dermed har jeg hatt et kort veltrimmet fullskjegg det siste året før jeg dro på tur, og er i så måte ikke en novise når det gjelder skjegg.

Jeg hadde bestemt meg for ikke å klippe skjegget før vi kom til Sør-Amerika, men i Brasil tenkte jeg at jentene ville fortrekke en mer glatt kjake. Alle de andre ville også la skjegget gro, men en etter en falt de fra og lot det stå til med barbermaskin og barberhøvel. En rødskjegget medlem av mannskapet falt allerede i Kinsale bare en måned etter at vi forlot Norge. For all del de andre har jo fortsatt skjegg, men de lot det ikke lengere være utemmet. Skjegget mitt derimot ble bare lengere og lengere. Allerede da vi var kommet til Kanariøyene var det blitt ganske langt. På utestedene i Playa des Ingles high-fivet vaktene oss og var mektig imponert. Inne på dansegulvet ville de lokale ta bilde med oss og noen måtte til og med ta på skjegget. Vi begynte å føle som som kuriositeter.

En måned senere på Kapp Verde var skjegget blitt enda lengere. Gutta på kaia i Mindelo var mektig imponert og markerte stadig med hendene mot kinnet. Det var også naturlig for dem å tenke seg at jeg var Kapteinen ombord ettersom jeg hadde det største skjegget. Der hadde jeg også en diskusjon med en av de lokale gutta om dette med skjegg. Han hadde selv et lite veltrimmet skjegg og selv om mora og søstra ville at han skulle ta det, så beholdt ham det fordi det var noe han ville. Skjegg er en ting gutter gjør for seg selv, ikke for noen som helst andre. Vi tror heller ikke alle liker det, men så lenge vi liker det så får andre like det. I Mindelo fikk jeg forøvrig klar beskjed hjemmefra (Ingunn, Ida og Einar) om at nå måtte jeg ta skjegget.

Men tiden var ikke helt der enda. Vi fortsatte rundt på Kapp Verde og så over Atlantern og gjorde landfall på Fernando de Noronha. De lokale der er ikke som stilletiende nordmenn og ropte "Osama Bin Laden" så fort jeg kom i land. Etterhvert fikk jeg bare kallenavnet "Binbin". Riktignok var ikke dette så negativt som man skulle tro. De virket ikke så glad i USA akkurat. El Diablo, Pirata, Crazy Viking, Julemann og Chewbaca er noen av da andre tingene jeg har blitt kalt.

I Cumbuco fikk skjegget i alle fall komme til nytte da jeg var stand-in for Julenissen hos nabofamilien, noe jeg tror de satt veldig pris på. På samme sted var det en av de lokale kitejentene som ble helt fasinert av skjegget. Hun gikk å fiklet med det, prøvde å hjemme det for å forestille seg hvordan jeg så ut uten, mens hun hele tiden sa: "Never in my life have I seen anything like this".

Skjegget var nå så langt at det var blitt noe upraktisk. Mye skjegg kan være kjekt på denne tiden av året i Nordsjøen, men her nede sør for ekvator er det fryktelig varmt. Å spise er som å være på restauranten der du konsekvent får hår i maten og det er nesten umulig å ikke "klø seg" i skjegget og se ut som man poserer tenkende. Med så stort skjegg er det også vanskelig å ikke se litt skummel ut fordi man så utrolig lett ser morsk ut. Da vi hadde kommet til Jericoacoara hadde jeg bestemt meg. Skjegget måtte bort. Jeg var lei av å være kuriositet og gledet meg til å kjenne vinden på kjakan igjen. Dessuten hadde mine foreldre ønsket seg en mer velfrisert sønn til jul, og den gaven tenkte jeg de kunne få.

31. desember 2008 forsvant skjegget. De andre gutta ombord synes med et jeg så ut som en mye blidere person. De kunne plutselig se smilet mitt. Jeg var klar for å gå inn i det nye året som en ny mann.



Kommentér

Ditt navn:

Kommentar:

Vennligst tast in koden nedenfor:

 

_

_

_

_

_

Klikk på bildet for å se bildeserie med store bilder...

_

_

_

_

_

_

_

_

_


Jordomseiling
i antikvitet
Ejdern er en svensk losskøyte fra 1894 som for tiden er på langtur mot Brasil og sydligere breddegrader.

Satelittelefon!
Vi har fått oss satelittelefon og har telefontid på søndager mellom 18.00 og 22.00 norsk tid. Ring oss (og bruk masse spenn) på 00881631639125. Ingen bekymringer dersom vi har glemt å skru den på takk :-)