Jericoacoara, aka "Jeri" - del 1
Seilasen fra Fortaleza tok noe lengre tid enn beregnet, fordi vi seilte fortere enn beregnet... Altså, strømmen og den gode medvinden ville gjort det slik at vi ville ankommet i bekmørten. Med et postkort som beste kart bestemte vi oss for å ligge bi over natta på utsiden av 30 metersbeltet, og sløre inn neste morgen. Underveis rakk Håkon å bli medlem av den mindre og mindre ekslusive spyklubben ombord.

Vi hadde lest litt om Jeri i Lonely Planet og hørt fra de fleste Brasilianerne vi hadde spurt at det var rene paradis på jord. Det var vanskelig å se fra der vi lå på svai i turens kanskje mest ubeskytta havn. Vinden kom rett inn fra havet, i aldri under 10 m/s, og ingen odde beskyttet oss mot bølgene. Surfen så hissig ut.

Etter åpenlyse sukk og stønn fra Emil som hadde store planer om å bli skjeggtrimmet av Håkon, foreslo Jon-Håkon at vi burde komme oss inn for en titt før det ble mørkt. "Hvordan skal VI da få trimmet skjegget?" "Vi? Det er ditt skjegg Emil." Etter en traumatisk surfeopplevelse på Bali har jeg en stor frykt for brytende bølger, og nølte lenge. Men innså at stedet måtte sees. Kloke av tidligere surfeopplevelser valgte vi å gå inn uten motor. Med kuling og strøm rett fra sida fikk vi en heftig jobb. Etter år med suksesser (og fiaskoer) i pioneer på Lyngørstafetten satt jeg ved årene, mens svømmeren Emil dro jolla og Jon-Håkon og Håkon svømte (hang?) bak. Pisseredd og dritsliten da bølgene begynte å bryte forlot jeg noe jeg var fast bestemt på var et synkende oppblåsbart skip. Til min store glede kunne vi stå, og 100 meter lenger inn kunne Jon-Håkon det samme :-)

Vi bar jolla til nærmeste stolpe (et volleyballnett) og småløp til nærmeste bar. Hjerteklappet ble dempet av kald øl. Vi gikk fra bar til bar og det tok ikke lange tida før vi fikk kontakt med noen lokale. Juan Roberto var hummerfisker og sa i andre setning "mi casa, su casa" (cirka). Vi stotret gjennom parlør og ordbok at dette ville vi gjerne slå til på i morgen (nyttårsaften). Etter middag skled vi ut i Jeris uhyre sjarmerende kronglete gater av sand. "Rua de Alcohol" (vi fant opp det navnet altså) viste seg å være stedet. Her smeller de lokale fjortenåringene opp vogner med petromaxlamper og sprit hver dag etter mørkets frembrudd. Prinhas (varianter av Caiprinha) er greia, og alle frukter lar seg tydeligvis blande med Cachaca.

Fra en bar satt Jon-Håkon timesvis og siklet på en klatrevegg. For å få ham til å prøve måtte Håkon lokke med konkurranse. Til topps på under 2 minutter: 1 Caiprinha, 1 øl og gratis klatring. Under 3 minutter: 1 øl og gratis klatring. Til topps på ubestemt tid: Gratis klatring. Vår kjære barske kaptein løp opp veggen på 29,5 sekunder, og på tredje gratistur samlet det seg et aldri så lite publikum rundt klatreveggen. Her så jeg mitt snitt til å skryte av at han var min kaptein og vips fikk vi en tysk og Østerriks familie som nye venner. Vi elsket allerede Jeri, men tenkte det var dags å komme oss tilbake til båten og den noe usikre ankringa. Svømmeturen gikk bedre i medvind og med god høyde.

Dagen derpå forsøkte vi oss med motor. Like nervøs men litt mindre sliten som dagen før, ble jeg like letta da jeg hoppet ut og kunne stå. Som smurt gikk det faktisk.

Vi traff på Juan og hans følge (Wellington og Leno) og kom oss etter mye om og men opp til vårt casa. Her fikk vi kald pils og bad. Freshe som aldri før og fulle av forventning spradet Ejderns mannskap ut i sandgatene til Jeri. Og Jeri skuffet ikke. Etter tips fra Juan havnet vi på en nydelig liten restaurant der vi gaflet i oss indrefilet blandet med oppsummeringsprat om "twothousand and great". Vi skålte for Harald og Øystein og håpet på et like innholdsrikt nytt år. "Twothousand and fine?" Vi er ikke enige enda.

Vi hang litt i Rua de Alcohol med våre nye venner før vi tuslet opp på den store sanddynen som ligger rett vest for Jeri. Et fantastisk skue, en fantastisk stemning, Cubanske sigarer fra pappa og den eneste Pro Seco boksen fra Ronnie og Kari som ikke hadde dødd av tæring. Etter midnatt skled vi bokstavelig talt ned til Sky Bar sammen med et knippe nye venner. Her danset vi i timesvis både med og uten sko. Hvite tennissokker er en hit, og har blitt mitt varemerke i Jeri. Vi traff modellene (vi er ikke sikre på om det er sant) Louis, Jo og Philippa fra London, Arthur fra Fortaleza, Marcela fra Sao Paolo etc. etc. Denne kvelden knyttet vi faktisk bekjentskap med store deler av Jeri, som vi fremdeles nyter godt av i dag. Det virker som de fleste har fått med seg "La Norveguesa Dansara Quarteta Loco", og vi blir invitert på alt som er verdt å inviteres på.

Vi har også lært oss endel fjolleportugisisk som slår godt an. For eksempel "HELE det Portugisiske språk finnes inni her" (mens man peker på hodet). Og dersom man skulle være så uheldig at de svarer på Portugisk sier vi kjapt: "Åh, du snakker en veldig vanskelig dialekt, Jeg snakker mer klassisk Portugisisk". (Tu fala um dieleto multo difficile. Eo fala Portugues classico. (cirka))

Etter nyttårsaften gikk det slag i slag, ut og inn til båten, ut og inn av barer og nattklubber, og ut og inn av nye venners hus. Vi har nå sovet hjemme hos 3 forskjellige familier/venner. Alle er sinnsykt gjestfrie. Det er virkelig et fantastisk folk. Vi har fått med oss en windsurfiingmesterskapsoppsummeringsfest, flere kvelder med gitarplunk på stranda, en bursdagsfest på et av de fancy hotellene her (med Håkon som underholder), fått svømmende besøk(!) fra våre tyske venner fra Cumbuco og, ja, i det hele tatt. Hva skal jeg si? Vi er forelska i dette stedet, og er glade for at vi bestemte oss for å leve med vinden og surfen helt til Einar kommer den 18. Hit bør dere dra en gang.



Kommentér

Ditt navn:

Kommentar:

Vennligst tast in koden nedenfor:

 

_

Parlør er greia.

Våre tyske og østerriske venner.

_

_

_

_

Arthur!

_

_

_

_

_

Håkon tok skjorta til Ole, og Ole måtte gå med den styggeste Håkon kjøpte til ham.

_

_

Hjemme hos Arthur.

_

_

Leno!

_

Ana!

_

Marcela!

_

Sokkepar.

_

Matsi svømmer også ut.

Bursdagsunderholdning.

Robert svømmer også ut.

Klikk på bildet for å se bildeserie med store bilder...

Super 8!

_

Så nært men dog så fjernt.

_

Klatremestaren.

Juan Roberto, vår mann.

_

_

_

Ze models.

_

DJen med Oles slips.

Till the break of dawn...

Kåken til Juan.

Kåken til Juan.

_

_

_

Marcus og Ina.

Skjortetyven.

Latticca!

A striking pose.

_

Maria!

Wellington!

_

_

_

_

_

Kaptein sovehjerte.

_

Kolle svømmer ut.

Mastearbeid.


Jordomseiling
i antikvitet
Ejdern er en svensk losskøyte fra 1894 som for tiden er på langtur mot Brasil og sydligere breddegrader.

Satelittelefon!
Vi har fått oss satelittelefon og har telefontid på søndager mellom 18.00 og 22.00 norsk tid. Ring oss (og bruk masse spenn) på 00881631639125. Ingen bekymringer dersom vi har glemt å skru den på takk :-)