Diplomatiets Innsjekkingsdemoner og tentativ stump vold – en historie om helse, toll, policia federal og havnemestere

I rollene finner vi:
Louis – Taxisjåfør
Håkon – Diplomat med innsjekkingsoppgaver

Oppsummering: Klokken var vel 11.30 og Håkon hadde kommet seg til 1. stopp på en lang liste med kontorer å besøke før Ejderns fortryllende mannskap kunne heise det brasilianske gjesteflagget i masten sin. Historien begynte litt tidligere da Policia Federal hadde tatt siesta en halv time før de egentlig skulle og Håkon var blitt anbefalt å ta taxi dit han skulle, selv om avstanden det var snakk om ikke var mer enn ca. 500 meter. Hvorfor? "Not safe to walk". La oss følge hans notater underveis:

18/12-08, Fortaleza, Brasil
Helsestasjonen – fyren har vært i Bergen, spist Bacalao. Stort smil. Tydeligvis en fin opplevelse. Fikk spørsmål om vi var fra Bergen... Bergen var visst finere enn Oslo mente han. Jeg turte ikke annet enn å si meg enig. Jeg aner ikke hvordan jeg staver navnet til den neste havnen vi skal til. Det viser seg å være "Jericoacoara", helt annerledes enn man uttaler det, selvfølgelig.

Har stoppet på en restaurant for å spise. Politiet åpner ikke før om halvannen time. Er litt stressa, takstameteret til Louis er ikke satt på stopp. Politiet hadde tatt siesta før de skulle, jeg var der halv tolv, for pokker! En halv time for tidlig, altså. Får håpe de har åpnet når Louis og jeg kommer tilbake. Louis er fra Fortaleza. Her bor det rundt 2,4 millioner hvis jeg forstod ham rett. Han snakker ikke engelsk. Helseinnsjekken gikk fint, og for å bruke ventetiden effektivt kjørte Louis meg til en flaggbutikk for å få tak i et brasiliansk flagg, det er et tegn på at du har sjekket inn i landet og at alle papirer er i orden.

Bestilte kylling med grønnsaker og fikk den største fileten jeg har sett. Altfor mye mat, særlig når man får ris i tillegg. Louis kom og spurte om han kunne få en cola. Jeg sa ja. Jeg skjønner ham, her er det varmt og han skulle sikkert hatt siestaen sin for lenge siden.

Vi er på 60 real og tilbake på politistasjonen. Fremdeles en halv time igjen til de åpner. Havnepolitimannen legger kabal på PC´en sin. Han og Louis er venner. De preiker. Tilbake til taxiproblematikken – tror dette vil bli dyrt og er nervøs for om jeg får satt det på felles utgiftsliste. Men hva skal en kar gjørra når han ikke får lov til å gå noen steder? Det er visstnok for farlig, og som en solbrun hviting er man et lett bytte. Mannskapet kommer nok til å kjølhale meg for dette. Jeg får tilby meg å betale/trekke fra en del av beløpet. Samtidig synes jeg ikke det er altfor ille med 60 spjut, Louis har tross alt kjørt meg rundt og språkhjulpet til siden klokken 12.00. Nå er klokken 14.00. 60 real er cirka 140 kroner. 1R$ = 2,5/2,33 NOK.

Nå åpnet kontoret plutselig, jeg gikk inn, men ble kastet ut igjen. Politifolket måtte sjekke en båt, eller rettere sagt, et skip. Må vente en halv time/time til. Jaja.

Kl. 14.29
Havnepolitimannen og Louis står og koser seg. Har begynt å mistenke at taxinæringen i byen betaler kriminelle for å rane turister slik at politiet ikke kan anbefale turistene å gå alene grunnet ran og kriminalitet. På denne måten blomstrer taxinæringen. (internt notat: følg opp denne saken)

Kl. 15.33
OK. Ferdig med politi, nå er det tolltull på menyen. Hyggelige folk her. Det går mye i "Noruega" og "Bacalao". Satt sammen med politifolkene og ramset opp alle former for takk vi visste om på forskjellige språk. Ingen kan engelsk, men "takk skal man ha".

Er hos tollen. Nå er folket her på jakt etter en som heter Maria, Maria kan engelsk. Jeg tror Maria er en mann. Det spankulerte nettopp en grå katt inn i rommet. Fluene liker meg. Tror det sitter igjen litt svette og salt, selv om jeg fikk dusjet litt i dag. Ferskt, klorrenset vann. Mmmm. Bedre enn bøtta med saltvann på dekk. Eller, begge deler har sin sjarm. Legger merke til at det ikke er så mange drosjer i nærheten, så jeg er glad jeg har Louis. Han er nok glad han har meg også. Øystein har SMS-rapportert om leiligheten vi skal feire jul i. Han skal filmdokumentere den til nettsidene deres. Øystein kunne fortelle at leiligheten var fiiiin. Det var visstnok nabodama også. Sivil status: Ukjent.

Maria var en dame. Etter en stund ba hun meg lytte oppmerksomt og være fokusert. ?? Jeg prøvde å stå på tå for å høre hva hun sa gjennom et lite hull i glassveggen hun stod bak, men hun nådde ikke opp dit. Ikke gadd hun stå på tå. Så jeg endte opp med å måtte bøye meg ned til skranken ved midjen hennes. Hun fortalte meg ting jeg visste.

En lokal mann som var guide for to kinesiske jenter rekvirerte Louis. Den lokale mannen hadde gått 100 meter til tollen og følte seg ikke det spor trygg selv om det er høylys dag. Det sier litt. Det skal jeg nevne for gutta. Den lokale mannen hadde kræsjet bilen sin og kunne derfor ikke kjøre selv. Jeg lånte bort Louis. Han kom tilbake etter 5 minutter, kun 2,3 minutter å kjøre hver vei, altså. Flinke sjåføren.

Kl. 17.00, Marina Park, Fortaleza
Etter tolltullet kjørte Louis meg til havnemesteren. Vi parkerte utenfor en vegg langs et fortau. På andre siden lå noe som kunne minne om en favela opp langs bakken. Shabby hus og søppel ned skråningene, men gatelys har´em på veien opp dit. Louis og jeg gikk til en svær, blå port av metall. Tre meter høy, fem meter bred. Midt i denne var en bitteliten luke der man bare fikk plass til øynene, en sånn luke man finner i dører på forbudte utesteder i skumle smug. Louis banket på med nøklene en stund. Til slutt hørte vi "klænk", og en ung men old school matros med batong og hvit, gammeldags matroslue åpnet en liten dør i den svære porten. Vi steg inn på en parkeringsplass utenfor en hangar med to-tre patruljebåter i og matrosen løp rundt omkring, frem og tilbake. Han løp dit han skulle. Å gå var visst ikke standard. Vi kom bort til en streng, utålmodig og samtidig masete mann uten engelskkunnskaper. Vanskelig kombinasjon. Jeg ga fra meg de vanlige papirene, mannen ga meg et papir tilbake. Der var det mange, og jeg mener MANGE, felt å fylle ut. Jeg satte meg ned for nok en runde med navn på kapteinen, passnummer, båtnavn, lengde og alt det der. Det viste seg at dette var et spesielt dokument og at jeg ikke kunne en tredjedel av informasjonen som krevdes. Utvalgte felt: "Hvilken energikilde har VHF´en", "Kraft og høyeste hastighet på motoren", og sånne ting man går rundt og vet, og andre ting man ikke har dokumentasjon på. Etter fire minutter kom han tilbake og ristet på hodet over at jeg ikke var ferdig. Så tok han dokumentet, gjorde noen få og kjappe kryss og gestikulerte at jeg selvfølgelig bare behøvde fylle ut disse punktene. Cirka en femtedel av feltene. Han ba meg komme tilbake før vi dro. Finito! Vi var ferdige. Louis kjørte meg hjem i solnedgangen på sin hvite hest. Bil. Dagens fem timer lange tur kostet 120 real. Noen som er rundt 300 kroner, sikkert mer hvis man kan regne. Jeg ga ham fem real i driks for stille, men hyggelig kjøreservisselskap. Han ble positivt overrasket. Jeg ble positivt overrasket.

Da jeg kom til Marina Park måtte jeg si hvem jeg var og hvilken båt jeg tilhørte for å komme inn på området. Jeg viste frem Ejderns visittkort, noe som viser seg å være dokumentasjon god nok. Endelig var diplomaten trygg og taxiutlegget berettiget. I kveld går de kriminelle til sengs på tom mage.



Kommentér

Ditt navn:

Kommentar:

Vennligst tast in koden nedenfor:

 

Klikk på bildet for å se bildeserie med store bilder...
(Ejdern i Fortaleza)

Kompiser fra Fernando som passet på Ejdern mens vi var i Cumbuco.

Det vi så av Fortaleza.

Mission accomplished.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


Jordomseiling
i antikvitet
Ejdern er en svensk losskøyte fra 1894 som for tiden er på langtur mot Brasil og sydligere breddegrader.

Satelittelefon!
Vi har fått oss satelittelefon og har telefontid på søndager mellom 18.00 og 22.00 norsk tid. Ring oss (og bruk masse spenn) på 00881631639125. Ingen bekymringer dersom vi har glemt å skru den på takk :-)