Forord:
Inspirert av faktiske hendelser. Navn, personer og forhold kan være forandret, likhetstrekk har kanksje ingen rot i virkeligheten i det heletatt.

HVABORD – en novelle av Håkon Gåre

Da Håkon var 20 år begynte han en deltidsjobb som servitør på en pizzarestaurant. Dagen han begynte var 17. mai, den travleste dagen i året. Uten noe særlig serveringserfaring kan man derfor si at det var som å hoppe idet med begge føttene, hodet og trynet først. Nå, ni år senere, skulle han oppleve et slikt hopp på nytt – denne gang som en uerfaren styrmann på en 114 år gammel skute, midt på Atlanterhavet en sval desembernatt.

Emil og Håkon ble som vanlig vekket klokken 03.50, 10 minutter før deres vakt skulle begynne. De to som skulle avløses hadde sittet siden midnatt. Etter å ha gnidd seks timers søvn ut av øya og kledd på seg vaktuniformen – t-skjorte og shorts – gikk de ut for å få rapport om hvordan vakten hadde forløpt. "Det har gått særdeles stille for seg", sa Ole. Vinden var ikke til stede og båten lå nå mest og ble ført dit havstrømmene ville. Det ble sagt god natt, god vakt og Emil gikk ned for å koke kaffevann og lage til litt nattmat. Håkon satt igjen og prøvde holde riktig kurs, noe som er veldig vanskelig å få til med en båt som ikke har fremdrift. Han vurderte å bake seg en snus, men kom frem til at det var like greit å vente til etter maten, ta den til kaffen.

Natten var sort som en kryssende katt med ulykke og den berømte stjernehimmelen som visstnok var å finne ute på åpent hav, virket å være på sparebluss. Emil dukket opp med tre skiver flatt, båtbakt brød og en herlig kopp pulverkaffe. Håkon kunne allerede kjenne den gode smaken av snus i den fjerne, men samtidig ganske nært forestående tiden. De spiste. Håkon tok på seg redningsvesten, som påbudt var undet nattevakten, og hadde akkurat plassert en god og rund tønne under overleppa, da vinden begynte å kile ham i nakken. Det var ikke store vinden, men den var der. Emil, som ikke hadde barbert seg siden de heiste seil i Norge den åttende i åttende null åtte klokken null åtte, brummet i antsiktspryden, som neste var like stort som hodet hans: "Der tror jeg vinden snudde. Vi må tilpasse oss." Tilfeldighetene, og det faktum at Emil hadde laget mat og kaffe, ville ha det til at Håkon satt ved roret. Han visste ikke hva det med vinden ville innebære, båten hadde jo ingen kurs de gikk etter, altså en kurs å tilpasse seg fra. "Eeh, hva gjør vi da?", den uerfarne Håkon så på den skjeggete skapningen. Hadde Emil vært litt lavere kunne han gått rett inn i rollen som en av dvergene i den pågående filmatiseringen av "Hobbiiten", tenkte Håkon. Til og med øyebrynene kunne blitt castet til en stand inn-rolle. Det er egentlig en ganske liten forskjell på en værbitt sjømann og en dverg i en fantasy-bok.

"Legg over helt til styrbord.", sa Emil.
Håkon nølte: "Hva mener du – båten eller roret?"
"Båten. For å få båten styrbord må roret til babord."
Håkons blikk mot Emil hadde ikke forandret seg nevneverdig etter den siste forklaringen. Muligens det ene øyenbrynet hadde hevet seg noe mer.
"Den veien med roret!", sa Emil og pekte irritert.
"Roret", tenkte Håkon, "mener han selve roret som er i vannet eller den her styrepinnen jeg holder i...?" I forvirringens navn presset Håkon pinnen helt over til høyre og gløttet usikkert mot Emil. Lykken stod den kjekkeste av dem bi, og Emil nikket for å indikere at Håkon hadde gjort riktig, samtidig som han ristet nesten umerkbart på hodet for å indikere noe helt annet.

Den konstante gyngingen man finner ute på åpne hav hadde begynt å tilta, noe som ville vise seg å være havets svar på filmens symbolikk med mørke skyer i horisonten. Håkon smilte inni seg over sitt slumpetreff samtidig som båten faktisk drev inn under noe som, dersom de altså hadde vært i en film, ville røpet for publikum at høydepunktet begynte å nærme seg. Med ett ble alt rundt dem mørkere enn mørkt, såkalt bekmørkt. Underbevissheten til Håkon hadde fått svar på hvor mørkt det uttrykket faktisk sikter til. Og apropos sikt, plutselig kunne ikke vårt seilende folk se mer enn to til tre meter. Ikke så de noe av båten, ikke så de alle forvirrede bølger som kom inn fra forskjellige kanter og ikke så de at vinden på nytt hadde snudd. Noe de heller ikke så, var regnet som kom smygende inn fra styrb... bab... høyre. Men regnet behøvde de ikke se for å vite hadde inntatt deres vannbårne fort. "Digg", tenkte Håkon og tok av seg shortsen. Han ga dem til Emil sånn at de kunne bli lagt under dekk. Nå stod han der i en tynn bokser, en tjukk flytevest og en grønn sydvest. Sydvesten var egentlig noe Håkon hadde tatt på seg som et humoristisk innslag. Men i lys av dens farge, ble den et ganske passende bilde som gjorde det, om mulig, enda enklere for leseren å plukke ut hvem som var grønnskollingen ombord. Touché. Forfatteren var fornøyd.

Tiden gikk. Kanskje to minutter. "Digg", tenkte altså Håkon, tok av seg shortsen, osv. Mannskapet hadde allerede vært ute på havet i en uke, og den primitive hygienen lengre seilas medfører er kun noen bøtter med saltvann og en dårlig skummende shampo. Håkon nynnet på en depressiv sang. Selv om han var relativt fornøyd. "Crying in the rain" mumlet seg ut av munnen hans, bortsett fra at han hadde byttet ut "crying" med "dancing". Han kunne sikkert ha valgt en annen sang sånn at han slapp å bytte ut ord, for eksempel "Singing in the rain", men han likte den melankolske melodien for godt. Håpet var at regnet ville vare lenge, hvertfall helt til han hadde fått skylt av seg mesteparten av den to ukesgamle svetten, saltet og solkremen kroppen hans var innsmurt med. Man må være forsiktig med hva man ønsker seg, tenkte værgudene, og fokuserte på Håkons ønske om "lenge".

"Vi må slå. Nå!", utbrøt Emil plutselig.
"Slå hvem?", undret Håkon og så seg rundt. Det var ingen andre der bortsett fra vinden, som nå hadde økt i styrke.
"Jeg vekker Jon-Håkon!", Emil var på vei under dekk.
Håkon synes det virket ganske unødvendig å måtte slå kapteinen for at været skulle bli bedre. "Pokkers gamle overtro", tenkte han i det han stilte seg brebeint opp og gjorde seg klar til å daske den første og beste som kom opp av byssa. Han hadde analysert seg frem til at det kanskje bare holdt med å slå en vilkårlig person. Håkon likte kapteinen og synes det uansett var lite hyggelig å slå noen som nettopp hadde våknet. Jon-Håkon tittet ut av byssa. "Jaja, da ble det deg allikevel", tenkte Håkon og hevet armen. "Er dere klar over at seilene er bakk??!", skrek den blonde Kurt Cobain-lookaliken. Håkon dro til seg hånden og tittet uskyldig opp på seilene i det himmelen begynte å strigråte. "Så høyt trykk har jeg ikke hjemme engang", funderte en overrasket Håkon mens han lurte på hvorfor kapteinen hadde fornorsket det svenske ordet "backa", altså å rygge. Mer fikk han ikke tenkt før Emil, i truse og caps, brøytet seg forbi en morsk Jon-Håkon, lik en av bølgene rundt båten, og hoppet ut på dekk. Han løsnet noen tau på den ene siden og bykset lett over på den andre for å løsne noen fler. Håkon hadde på følelsen om at det snart ville komme en ny retningskommando med endelse "bord" og langet ut beinet for å skreve tilbake til styrepinnen, som han senere fikk vite het rorkulpen. "Når båttermenelogien består av en del engelske ord, og britene har rattet på høyre side i sine biler og ikke på venstre som vi har, da må vel styrebordet være på høyre side...?", grublet Håkon. Han trodde han hadde kommet på sin egenkomponerte huskeregel.

Regnet øste rundt og over den gamle losskøyta der ute i den natteste natta i Håkons minne, og han gjorde seg klar til å vrenge roret i en eller annen retning. "Har dere sett noen andre båter eller skip?", ropte kapteinen fra under dekk. Håkon lysnet opp i sitt stille sinn, "Riktig!", utkikk var også en av nattevaktens oppgaver, det hadde han glemt. Emil svarte at de ikke hadde sett noen, men der igjen kunne de ikke se bauen engang. Vanligvis kan man se 10 nautiske mil i alle retninger fra en båt på havet, nå kunne det altså hende at regnskyene, eller regntåken som de var omslynget av, muligens inneholdt mer enn bare regn. Kapteinen stakk hodet forundret opp igjen.

"Skal jeg slå nå?", hylte Håkon mot Emil og stod klar med håndbaken.
"Nei!", ropte Emil, "Det virker som om vinden har snudd igjen. Den skifter jo retning hele tiden!!"
Vinden suste, bølgene gulpet, regnet pisket og kapteinen kremtet:
"Vel, for i følge radaren har vi et skip kun to nautiske mil unna oss".
Ut i fra stemmebruken forstod Håkon at dette var veldig, veldig nærme til å være på havet.
"Ser dere virkelig ingen lys??", undret kapteinen.
"Nei! Se om du kan få kontakt med dem over VHF´en", svarte Emil i det en regnvekket Ole stakk hodet opp av en luke.
"Her", sa den rødkrushårete mannen som hadde gått av vakt for halvannen time siden, "Ta disse baljene og se om dere kan samle opp noe regnvann". Ole slang to hvite kar opp på dekk. Han lukket øynene, det virket nesten som om han sovnet allerede før han rakk å trekke hodet ned igjen.

"Fader!", bannet Håkon, han ønsket han hadde slått da han hadde sjansen. Emil tok til å feste tauvene han hadde løsnet for et par minutter siden. Håkon skulle til å sette en balje på... venstre dekk, da noe fanget oppmerksomheten hans i horisonten. Han stod noen sekunder og fokuserte blikket og led under av at brillene viste seg å ikke fungere så godt i regn. Langt borte kunne han allikevel skimte noe, noe som så ut som stjerner. Han priste seg lykkelig over at det virket til å lysne og at regnet snart ville ta slutt.
"Se, Emil. Stjerner!", pekte han og skrek, "Og de kommer rett mot oss!!" Håkon smilte.
Emil var brysk: "Det der er absolutt ikke stjerner!".
Emil stakk rumpa i været og hodet ned i byssa: "Jon-Håkon, skipet er sett på babord side og det er en svær jævel."

Håkon tok av seg brillene og sperret opp øynene: Ut av regntåken kom to klare stjerner nærmere og nærmere, rundt dem så det ut til å ligge en liten stjernetåke som minte om melkeveien. Håkon husket noe Emil hadde sagt tidligere om at dersom et skip har to lys så er det godt over 50 meter langt. Båten deres var kun litt over 14 meter. Melkeveien og ledestjernen på rundt 200 meter nærmet seg med en fart som virket helt absurd – for hvert blunk man tok snek lysene seg større og større. Det kunne se ut som om skipet lekte den gamle barneleken der en står med ryggen til og det er om å gjøre å snike seg frem uten å bli oppdaget i det man beveger seg.
"Jeg får ikke kontakt med dem over radioen!, kom det dunkelt fra under dekk.

"Det må være et tankskip. Dette liker jeg ikke i det heletatt!", Emil hadde stilt seg ved siden av Håkon. Nå angret rorjyplingen enda mer på at han ikke hadde slått kapteinen da han fikk beskjed om det. Kanskje alt ordnet seg dersom han bare hadde gjort som han skulle?? Håkon la armen halvhardt rundt skulderen til Emil. Dels for å trøste, litt på grunn av at det bølget og at han måtte holde balansen, men også sånn at gudene kanskje skulle godkjenne det som et slag. Om enn et noe svakt slag. Håkon ble nervøs og så ned på seg selv. Var det virkelig sånn han skulle forgå? Våt og halvnaken, med armen rundt et og annet buskas, midt mellom Afrika og Sør-Amerika?? Et hode tittet frem fra byssa i det to våte kluter så ledestjernene på det enorme tankskipet legge seg etterhverandre – "You are port side! Fikk kontakt, det var det eneste de sa. De har sett oss!". Jon-Håkon var fornøyd – var det et blunk Håkon så hos den værgrungegudinspirerte kapteinen?

Den eneste sydvestkledte ombord nynnet igjen på den regntunge gamle hiten til The Everly Brothers. I det han husket teksten i tredje og femte strofe i første vers, tok han av seg det grønne han hadde på hodet – en sydvest skjermer så altfor godt ansiktet mot regnet.



Kommentér

Ditt navn:

Kommentar:

Vennligst tast in koden nedenfor:

 

Klikk på bildet for å se bildeserie med store bilder...

Kurt Cobain.

Værbitt sjømann.

Søvnig baljeoperatør.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


Jordomseiling
i antikvitet
Ejdern er en svensk losskøyte fra 1894 som for tiden er på langtur mot Brasil og sydligere breddegrader.

Satelittelefon!
Vi har fått oss satelittelefon og har telefontid på søndager mellom 18.00 og 22.00 norsk tid. Ring oss (og bruk masse spenn) på 00881631639125. Ingen bekymringer dersom vi har glemt å skru den på takk :-)