Boa Vista.
Harald og jeg har vært på havnekontoret og sjekket inn, mens Emil, Jon-Håkon og Ole har fikset bil, snacks and supplies. Jeg skal overta Haralds ansvarsområder når han mønstrer av. Endelig fikk jeg bruk for min spartanske fransk! Fem år på ungdomsskolen og videregående kom endelig til sin rett! Vi er på en øy der Europeere tidligere sendte sine spedalske, og Christopher Colombus skrev om så passende: "Har ikke sett noe grønt på 3 dager". Tørt og masse kvalitetssalt m.a.o.

Vi endte opp med å leie en svær bil med alle former for hjultrekk. Ole hadde lest seg opp i Brantboka om Kapp Verde (Forøvrig den eneste som dekker disse øyene) og funnet ut noen interessante mål: Santa Monica Beach, den forlatte landsby, stranda der delfinene drar for å dø og tigerhaibukta. Vi skulle runde hele den tørre og varme øye på en og samme dag. Vi endte opp med å kjøre en del feil, da veiene rundt på øya viste seg å være traktorspor, når man kom bort fra asfalten og brosteinen. Hompetitten, hompetatten. Det ble en bumpy ride. Nå vet vi hvordan en ristet kastanje har det. Eller en milkshake, som har blitt ristet i åtte timer, ikke bare de 20 sekundene den trenger. Opp og ned bratte skrenter, tvers gjennom øde landskap, over stokk og stein. Bokstavelig talt. Det ligger masse, masse stein utover marken.

På Santa Monica Beach (oppkalt etter sin berømte navnebror) hadde vi blitt fortalt at det skulle ligge noen italienskdrevne restauranter. Dette stemmer overhodet ikke. Der er det ingenting, bortsett fra strand, så langt øyet kan se og hav som slår inn i sin sedvanlige bølgeform. Ofte relativt store, rundt 2 meter. Vi hadde det moro med å leke i bølgene en liten stund, helt til vi alle hadde fått oss en kilevink av bølgene og blitt kastet rundt av dragsuget og slått imot sandbunnen. Da gikk vi over til å leke Baywatch og diverse andre tøffe strandleker (f. eks redningsleken der en solbrillekledd er livredder og bærer en bevisstløs person man nettopp har reddet opp av vannet) Vi dro videre etter å ha blitt avkjølt i rundt én time.

Den forlatte landsbyen var forlatt og underlig. Bestod kun av en åtte forlatte steinhus plassert ved et forlatt saltspeil. Ganske raskt ble den forlatt av oss også. Delfinene var ikke å se på sin gravstrand, men der var 4-5 store skilpaddeskall. Det var litt trist å se, for skilpadder er jo veldig flotte skapninger. Spesielt de i filmen Nemo. Visstnok søker også hvaler til stranden for å gå over i en ny fase av livet, men ingen av dem å se heller. Emil mente at grunnen til at denne havets kirkegård eksisterte måtte være at dyrene hadde et ønske og håp om å bli gjenfødt som menneske. Jeg ville mye heller ha blitt gjenfødt som skilpadde.

Tigerhaibukta kom vi oss aldri til, for plutselig dukket en liten, grønn oase av en by opp i det golde landskapet. Der fikk vi endelig i oss litt mat. Middagsforberedelsene tok sin tid, og da vi var ferdige med å spise og kose oss var det blitt mørkt, så vi kjørte tilbake dit vi kom fra. Internettet skulle sjekkes og tiden ville vise oss at også nattelivet skulle få seg en omgang under lupen.



Kommentér

Ditt navn:

Kommentar:

Vennligst tast in koden nedenfor:

 

_

_

Santa Monica.

_

_

_

_

_

Toyota Landcruiser takler brasene.

_

Jon-Håkon finner ut at huset er nesten nytt.

_

_

_

_

_

_

Klikk på bildet for å se bildeserie med store bilder... (Vi ble angrepet av tistler)

_

En gammel mursteinsfabrikk var slukt av sanden.

_

_

_

"Some people stay in the darkness"

Lifesaver.

_

_

_

_

Den forlatte landsbyen Curral Velho.

_

_

_

_

_

_

_

_

_

_


Jordomseiling
i antikvitet
Ejdern er en svensk losskøyte fra 1894 som for tiden er på langtur mot Brasil og sydligere breddegrader.

Satelittelefon!
Vi har fått oss satelittelefon og har telefontid på søndager mellom 18.00 og 22.00 norsk tid. Ring oss (og bruk masse spenn) på 00881631639125. Ingen bekymringer dersom vi har glemt å skru den på takk :-)