Tarrafal do Monte Trigo, Santa Luzia, Santa Maria og Håkon Gåre.
Vi har ennå ikke funnet ut hva som er istykker ombord, som gjør at vi aldri klarer å komme oss avgårde tidlig om morran. I ett-tiden på tirsdag satte vi seil og vendte snuta mot St. Antao, Kapp Verdes nord-vestligste øy. Det var hvitt utpå, ganske svære dønninger og litt latskap, så vi sløra på bare fokka over fjorden. Vel rundt den sørlige tutten av St. Antao, døde vinden, som forventet, og vi måtte krype til skrua for å ha noe som helst håp om å komme frem før det ble mørkt. Men det var overskyet og nesten bekis da vi ankom Tarrafal, og ankret opp blant fiskebåter utenfor rullesteinsstranda.

Jon-Håkon er ikke superavslappet ift. ankring ennå, og valgte å bli i båten mens Harald, Emil og jeg rodde mot en sang som stod på repeat i et lokale med én lyspære. Etter et relativt hardt møte med stranda, og flaut lang bæring av jolla for å lenke den til et tre, ankom vi stedets eneste bar. Innehaveren lyste opp og skrek "touristas" av ren fryd. Her vanket det iskalde pils og grog, og snart hadde vi hilst på alle. Hoy hadde studert fem år i Boston, og ble kveldens tolk. Når George, innehaveren, ikke serverte pils, danset han. Vi ble raskt kastet utpå, og etter en liten stund hadde vi alle danset med mora, kona og dattera til George. De eneste damene som var der. Vi følte oss litt preget av "the stiffness syndrome", men tror vi kom ganske så godt ut av det. Vi tok en tidlig kveld, men avtalte middag hos George for morgendagen.

Denne natta hadde vi ankervakt, og satt på tur i cockpit og så på filmene vi hadde fått av Asanga. Etter fullstendig tap i stein, saks, papir endte jeg opp med siste vakta, og kunne til slutt bare høre, ikke se, at Daniel Craig dreit i om hans Dry Martini skulle være shaken eller stirred. Sola var en dreper for min digitale underholdning, men den analoge fikk nytt liv. Vår havn viste seg å være utrolig vakker, med et knippe murhus langs stranda, som østover utviklet seg til en sort sandstrand. Bak bebyggelsen kneiset et forbausende frodig landskap seg rett opp til ca. 1000 meters høyde, og rundt meg begynte fiskerne å strømme til båtene sine.

Middagen hos George var utsøkt og igjen ble det dans til Georges store fornøyelse. Her traff vi Olivier og Sigrid fra Belgia, samt et fransk par som bodde på stedets eneste hotell. Dessverre fikk kvelden en noe brå avslutning da vi fant ut hvor tidlig vi måtte stå opp for å komme oss på fjelltur dagen etter. (egen sak)

Haltende, dehydrerte og mørbankede etter vår ekspedisjon sjekket Harald oss inn og ut hos Simon, som også var stedets lærer og rombrygger som skulle hilse så masse til Anne og Lars-Erik. Etter et par timers sårt trengte hvile og mat, forlot vi Tarrafal do Monte Trigo i tropenatta. Et fantastisk sted som vi kan anbefale på det varmeste.

Vi måtte motre en god stund for å komme klar av vindskyggen til St. Antao, men rundt første vaktskift kom vinden omsider. Dessverre kom den fra en kant som gjorde det strevsomt å komme seg til Santa Luzia, vårt neste mål. Strømmen var heller ikke på vår side. Fordelen med å bevege seg sakte åpenbarte seg forøvrig for oss. Vi fikk fisk! Emil dro inn vår eneste fangst siden sjøfuglen, en 3 kilos tunfisk, som Harald stekte perfekt og serverte med ris og saus. Tilsynelatende har vi som regel beveget oss for fort for fisken. Gode og mette på et av turens beste måltider ankom vi turens første øde øy. Litt skuff at den hadde mobildekning kanskje, men ubebodd var den lell. Vi ankom såpass sent at øya kun ble betraktet fra avstand, tidlig avgårde måtte vi også. Vi lover å gå iland på neste øde øy vi passerer.

Denne morran fungerte ting som de skulle, og Ejdern var på vei mot Sal allerede 08.00. Igjen var vinden mot oss, men takket være god trimming av seil og håndstyring i over et døgn, kom vi oss over og rundt St. Nicholas (får reine julestemninga av de øya her) Utpå dagen dreide vinden, og snart gjorde vi sju knuter med Audun til rors. Jon-Håkon har forøvrig hatt lange samtaler med Audun, og nå har han sagt seg villig til å fortelle oss hvor fort vi seiler. Slik slipper vi å rope ned i salongen hver gang vi lurer, noe vi gjør ofte. Vi liker Audun mer og mer.

Under nattevakta ble det pratet mye om morgendagen. Vi gledet oss veldig. Vi skulle hente Håkon. Da mobildekningen igjen åpenbarte seg, kunne vi formidle en ETA til vårt nye mannskapsmedlem. Det gikk ikke mange minuttene etter ankring i Santa Maria før vi hørte noe i vannet rope "Ta bilde når jeg kommer frem!" Alle hoppet i vannet for å svømme ham i møte og det ble et (tåre)vått gjensyn med vår gode venn.

Håkons hotellrom ble straks misbrukt på det sterkeste av fire sjømenn som ikke hadde hatt ferskvannsdusj siden Tenerife. Toalett med ring ble brukt, skjegg ble trimmet og kropper ble vasket, men julaften inni Håkons store pappeske ventet vi med av praktiske årsaker. Feiring stod på planen, og sammen med Håkons charter-entourage begynte vi å fukte våre kropper fra innsiden. Vi endte opp på et diskotek og dansa rotta av de lokale, som innimellom forsøkte å gjennomføre Kapp Verdiansk line-dance. Det ble en helaften avsluttet med svømming ut til nachspiel med lokale i båten.

Dagen derpå ble brukt på internett, kebab, pizza og transport av Håkons 63 kilo ut til båten. Harald måtte ta en tur til Palmeira for å sjekke oss inn, de er ganske nøye her, og bøtene er skyhøye. Better safe than sorry. Til alles store glede ble vi enige om å utsette avreise til morran etter. Slik ble det godt med tid til julaften. Håkon stod for utpakking og utdeling av fellesgaver og personlige gaver. Jeg fikk tennissokker og shorts av Mor (Tusen takk!), Emil fikk masse navigasjonsbøker, Harald fikk shorts og 1. årsgave av Ida og Jon-Håkon fikk en tube med silikon, blader til skrapene og godteposebadebuksa si. Håkon hadde også med seg et knippe spill, et års forbruk av Vivatap (mer om dette på sponsorsidene) og et portabelt oppladbart anlegg sponset av Bose. Slitne og fornøyde tok vi første kvelden med 5 stykker ombord.



Kommentér

Ditt navn:

Kommentar:

Vennligst tast in koden nedenfor:

 

Skylightskraping.

Santa Luzia.

C-Map er ikke til å stole på her.

_

Harald søker lengtende etter Håkon.

Er det en fisk?

_

_

Før.

Etter.

_

_

_

_

Klikk på bildet for å se bildeserie med store bilder...

Tarrafal

Harald gjør seg klar for å svømme inn med skipsdokumentene.

_

_

Ankeret ligger bra og er SÅ stort mellom øya.

Ole er fornøyd med grønnsåpekjøp, på Portugisisk.

Endelig!

Lykkelig gjensyn.

_

Før.

Etter.

Håkons chartevenn.

_

_

_

_

_

_

_

_


Jordomseiling
i antikvitet
Ejdern er en svensk losskøyte fra 1894 som for tiden er på langtur mot Brasil og sydligere breddegrader.

Satelittelefon!
Vi har fått oss satelittelefon og har telefontid på søndager mellom 18.00 og 22.00 norsk tid. Ring oss (og bruk masse spenn) på 00881631639125. Ingen bekymringer dersom vi har glemt å skru den på takk :-)