Alpine gleder 4: Tope do Corõa og ørkenvandring
Vekkeklokka skar inn i marg og bein. Jeg kikket på tallene som lyste i mørket: 0330. Det var på tide å stå opp. Vi skulle på ekspedisjon. Ole, Harald og jeg gjorde klar oppakkningene våre og listet oss ut av salongen på Ejdern i et mislykket forsøk på ikke å vekke Jon-Håkon. Han hadde andre planer for dagen og skulle ”bruke dagen på å redde utrydningstruede dyrearter fremfor å gå på fjollete fjelltopper” sammen med et fransk og et belgisk par vi hadde truffet kvelden før. Vi satt oss i gummijolla og satte kursen mot rullesteinsstranda. Vi kunne høre det bryte godt der inne i mørket, men vi var forberedt og hoppet uti vannet før vi traff stranda. Vi bar jolla et godt stykke opp og gikk til stedet der vi skulle bli plukket opp av alugueren (buss/taxi). En halvtime senere stoppet en Toyota Pick-up foran oss og vi hoppet opp bak på lasteplanet.

Bare frontlysene og skinnet fra stjernene avslørte den kronglete veien vi snirklet oss oppover. Etter hvert ble det daggry og et nakent og tørt landskap åpenbarte seg for oss. Det var kjølig. Vi klamret oss fast blant dekk, sandsekker, matvarer og en gammel Kapp Verdianer og etter halvannen time stoppet bilen i et veikryss. Klokken var blitt 0625 lokal tid og sjåføren pekte i retning av et stort fjell langt unna. Det var målet vårt. Vi avklarte klokka 13 som tidspunktet for når de passerte på vei tilbake fra Porto Nova og satte i marsj innover nok en fjellvei.

Det gikk fort innover. Sola hadde fortsatt ikke stått opp og temperaturen var ganske behagelig. Vi gikk opp og ned og vi passerte flere gårder og fjellsidene bugnet av blomster. Det rart å se kontrasten mellom sanddyner og blomsterenger side om side. Vi passerte en stor topp men fortsatte innover. Vi tok av fra fjellveien og gikk over en åskam og da vi kom på toppen åpenbarte Tope do Corõa seg for oss. Vi hadde gått litt feil. Vi hadde ikke kart, bare kompass og GPS og gikk derfor på øyemål. Etter en liten nedstigning stod vi ved foten av fjellet. Tiden begynte å løpe fra oss og vi innså at vi ikke ville rekke den høyeste toppen som var lengst unna, men at vi kunne ta den nærmeste. Den så bratt ut og underlaget var løst. Hvert skritt måtte planlegges. Det ble tyngre og tyngre og sola hadde nå begynt å steke godt. Vi snublet oppover. Fjellgeita Harald gikk fort oppover, mens Ole og jeg hadde det litt tyngre. Det var umulig å se når toppen nærmet seg, men med et markerte Harald at han var oppe og motivasjonen steg. Det er jo ikke en skikkelig fjelltur uten at man må bli litt sliten. Vi nådde toppen på 1882 meter etter 3 timer og 15 minutter og utsikten var helt fantastisk. Vi nøt den sammen med en Kingsize smeltet Freia Firkløver og masse vann.

Det løse underlaget som hadde bydd på så store problemer oppover ble nå en sann fryd. Vi surfet og skled nedover i et forrykende tempo, mens smilene stod fra øre til øre. Vi fikk godt bruk for våre skiferdigheter der vi hoppet til fra side til side som på telemarkski i et grustak med støvskyene stående bak oss. De 200 høydemeterene vi hadde brukt en time å gå opp surfet vi ned på 10 minutter. Fra toppen hadde vi satt oss ut et bedre løypevalg og vi fulgte flere uttørkede elveleier. Vi gikk vekselvis på tørr sand og i blomsterenger inntil vi var tilbake på fjellveien. 6 timer etter at vi satt i marsj fra krysset der vi ble sluppet av var vi tilbake i god tid før avtalt tidspunkt. Sola stod høyt og det var varmt. Det hadde vært en fantastisk tur og vi spiste det siste av brødet og prøvde å finne litt skygge mens vi ventet på transporten tilbake til Tarrafal do Monte Trigo og Ejdern.

En time gikk. Vi klarte å karre til oss litt skygge for å hvile og jeg sovnet en halvtime i fosterstilling langs en fjellvegg i en liten skyggeflekk med knusktørr grus og sand som underlag. Vi begynte å bli rastløse. Vi hadde beregnet godt med vann for fjellturen vår, men nå var vi tomme. En time til gikk. Fortsatt ingen aluguera. Ingen støvskyer i det fjerne, bare tørre veier så langt øyet kunne se. Vi kunne ikke bli. Nå visste vi ikke lengre når transporten ville komme, eller om den ville komme i det hele tatt. Vi tok en beslutning. Vi måtte sette i marsj. Harald beregnet at det ville ta oss cirka fire timer å gå tilbake. Sola stod høyt og det var varmt, veldig varmt. Det ville bli en lang og tung gåtur i solsteike og uten vann, men vi hadde ikke noe valg. Vi presset noen usle dråper ut av vannflaskene våre og begynte å gå langs veien. Vi var allerede slitne, men det spilte ingen rolle. Vi gikk og gikk mens den tropiske sola uten nåde varmet våre bleike skandinaviske kropper. Til å begynne med håpet vi at bilen snart ville tute bak oss og vi kunne hoppe oppi bak og la vinden avkjøle oss mens vi drakk en brus sjåføren hadde med seg. Vi måtte innse at vi måtte klare oss selv. Sola var det eneste på himmelen og svette singleter ble forandre til turbaner. Munnen ble tørrere og tørrere. Vi trasket sakte og i stillhet gjennom et tørket landskap og alle elveleiene vi så var for lengst uttørket. Vår taushet ble kun avbrutt av diverse forlag på hva vi kunne drikke, som svette fra boksere, og hva vi skulle drikke når vi kom frem. Det ble lengre og lengre mellom forslagene.

Etter to timer stoppet vi for å spise/drikke tubeost rett fra tuben med sjokolade som tilbehør. Ingen av oss klarte å få i oss særlig mye. Vi var bare tørste. Det gikk fort nedover etter det, høydemessig. Veiene som pickupen hadde snirklet seg oppover i mørket gikk vi nå ned med en ubarmhjertig sol over oss. Det gjorde vondt i leggene og i lårene og man svelget i seg spyttet i munnen for å holde på væske. Ingen sa noe særlig. Høydemåleren på GPS ble brukt som motivasjon. Jo lavere vi var, jo nærmere var vi drikkevann. Det gikk stadig nedover. Rundt en sving dukket den koselige lille fiskelandsbyen opp i det fjerne. Vi nærmet oss. Etter nøyaktig fire timer med ørkenmarsj strenet vi rett inn på en av de lokale butikkene og kjøpte tre halvannenlitre med vann, tre kalde cola og en juice. Alt gikk ned på høykant. Vi slang oss ned på stranda. Vi var så slitne, så slitne. Ole forstår nå mer av hva Fredrik går igjennom under Ironman, og skal aldri aldri prøve noe lignende.

Det ble mørkt og vi kunne ikke finne gummijolla. Etter litt panikkleting fant vi den igjen der vi hadde lagt den fra oss 15 timer tidligere og rodde ut til Ejdern. Der ventet Jon-Håkon med varm suppe. Kreftene begynte sakte å vende tilbake. Om noen dager ville vi nok være enige om at det hadde vært en fin tur.



Kommentér

Ditt navn:

Kommentar:

Vennligst tast in koden nedenfor:

 

_

_

_

_

_

_

_

_

_

_

Klikk på bildet for å se bildeserie med store bilder...

_

_

Tutten til høyre var altså den vi kom oss opp på.

_

_

_

_

_

_

_

_

Obi-Wan.

_

_

_

_

_

_

_

_

Ejdern er den hvite prikken i vannet. Snart fremme!


Jordomseiling
i antikvitet
Ejdern er en svensk losskøyte fra 1894 som for tiden er på langtur mot Brasil og sydligere breddegrader.

Satelittelefon!
Vi har fått oss satelittelefon og har telefontid på søndager mellom 18.00 og 22.00 norsk tid. Ring oss (og bruk masse spenn) på 00881631639125. Ingen bekymringer dersom vi har glemt å skru den på takk :-)