Mindelo
Vi ankom Mindelo en tidlig morgen, jeg og Emil hadde hatt en litt lang nattevakt, men ble giret opp av å komme frem. Ole rodde meg inn så jeg kunne sjekke inn. Pilotguiden mente vi måtte sjekke inn tre forskjellige steder, hos forskjellige grener av politiet, men at det var litt varierende praksis. Jeg skjønte fort at vi ikke var i Europa lenger. Men folk var veldig hyggelige, og etter å ha virret rundt en stund mellom offentlige bygninger, hvite korridorer uten skilt og mennesker som ikke ”fala ingles”, mente jeg å ha fått nok stempler og at vi var innsjekket nok.

Etterpå møttes vi på Club Nautico, som er det naturlige møtepunktet for seilere i Mindelo. En veldig sliten yachtklubb, men det er tydelig at den en gang har vært veldig fin, og et veldig sjarmerende sted. Havna i Mindelo preges av marinaen (Kapp Verdes eneste) som en driftig tysker, Kai Brossman, har startet. Men vi la oss for anker, for tyskeren visste å ta seg betalt. Vi håper egentlig at vårt siste marinaopphold blir Santa Cruz, men vi merker også at vi har mye å lære når det gjelder det å kaste anker. Etter vår første ankring brukte Emil og Jon-Håkon nesten en hel dag på å ankre opp bedre på to anker, og det trengtes, for vi hadde rundt liten kuling nesten hele oppholdet i Mindelo.

Kapp Verde var et portugisisk protektorat til 1975, og er en del av Afrika, men de vi snakket med sa at de følte seg verken som Europeere eller Afrikanere, men som Kapp Verdeanere. Kulturelt har de kanskje mer til felles med Karibien, og det preger blant annet musikken. Det bor cirka 70 000 i Mindelo, men de aller fleste, og særlig de fattige, bor i små forsteder i utkanten av selve byen. Mindelo har tidligere vært et viktig knutepunkt blant annet for den transatlantiske telegrafen.

Allerede første dagen kom vi i kontakt med to lokale sofasurfere, Asanga (som opprinnelig var fra Sri Lanka) og JP (Jata-P). De viste oss rundt i hele byen og oppholdet hadde på ingen måte vært det samme uten dem. Vi drakk Grog (en lokal spritspesialitet, ikke rom med vann som man fikk på sjøen i gamle dager) sammen med lokale fiskere, og Emil hjalp til som som bartender i den lille baren de hadde. Vi var på stranda og hang ut med de lokale surferne, og så ut mot tankerne og lasteskipene som lå ute i bukta. Vi satt flere kvelder på en fanastisk liten bar som het Cafe Lisboa og spilte gitar og sang og følte oss i det hele tatt veldig akseptert. Eieren der hadde spilt på det portugisiske fotballlandslaget og hadde slått Norge 1-0 på Ullevål i 1979.

Det eneste som trakk litt ned i Mindelo var at vi trakk til oss mye tiggere, og folk som skulle ”hjelpe” oss. Jeg har ikke egentlig så mye i mot det men når de står utenfor kafeen der du sitter og spiser og roper til deg og venter gjennom hele måltidet på at du skal komme ut, da blir det litt mye. De ga seg aldri, og hvis du ga dem noe var du deres ”friend” og var tydeligvis forpliktet til å gi mer hver gang du traff dem. Men det er også et symptom på et samfunn med stor fattigdom, med mange båtflyktninger fra Afrika som ikke får ta seg ordentlig jobb., og etter å ha hatt en lenger samtale med en tigger der han snakket om hvordan det at jeg ga han penger var en bevegelse mot ”economical equilibrium” og ”balancing out poverty” osv, ble jeg ganske imponert. Jeg og Emil ble for øvrig hustla til å kjøpe 5 kilo tørrmelk til en fyr som sa han hadde to sultne tvillinger, og mitt nylig oppvåknende farsinstinkt bedøvet tydeligvis mitt instinkt for svindel. Senere forsto vi at han ikke hadde barn og bare byttet tørrmelken i penger.

På fredagen var det alle helgeners dag og vi inviterte Asanga og JP på middag om bord (ny trerretters: Chevre m/honning og valnøtter, filet av svin, og banan med norsk melkesjokolade). Etter middag dro vi inn til byen, og her tok de Halloween seriøst. Alle var sortkledde og mange hadde ansiktsmaling, noen prøvde å skremme oss og siden dette stort sett var unge voksne var det faktisk litt ubehagelig i begynnelsen. Men jeg fikk meg noe ansiktsmaling etter hvert jeg også og de fleste ble vel for fulle og mistet interessen for skremming. Det ble en sen kveld, og dagen etter begynte vi å se på noen av de 90 gigabytene med filmer vi fikk av Asanga.

På søndag hørte jeg noen rope ”Hallo” flere ganger mens jeg vasket opp, jeg tenkte at noen hustlere hadde kommet seg ut i båt og ignorterte dem, men da jeg til slutt ga meg viste det seg at det var André i Glip. Det var en hyggelig overraskelse og fint å kunne si ha det til han før han krysser Atlanteren og drar hjem til Saint Bart.

Vi var i Mindelo i seks dager og jeg for min del tenker at det (nesten) er et sted man kunne bodd. Veldig hyggelige mennesker og ganske eksotisk. På tirsdagen dro vi videre, for å finne et sted som var like hyggelig men kanskje litt mindre. Det fant vi.



Kommentér

Ditt navn:

Kommentar:

Vennligst tast in koden nedenfor:

 

Jazzy Bird. Digg sted.

Vi er den i midten.

_

_

_

Klikk på bildet for å se bildeserie med store bilder...

Desperat forsøk på å fikse defekte nettsider. Uten hell.

Emil i sitt rette element.

Divano, du skylder meg spenn.

Jata-P.

_

Fiskernes hangout.

_

Dagens fangst.

_

Shopping.

_

Mairmaid, fra 1904, med norsk skipper - sønn til Holvik på Måløy.

Smyrill, en tidligere Færøysk ferge.


Jordomseiling
i antikvitet
Ejdern er en svensk losskøyte fra 1894 som for tiden er på langtur mot Brasil og sydligere breddegrader.

Satelittelefon!
Vi har fått oss satelittelefon og har telefontid på søndager mellom 18.00 og 22.00 norsk tid. Ring oss (og bruk masse spenn) på 00881631639125. Ingen bekymringer dersom vi har glemt å skru den på takk :-)