Motor og fjell hånd i hånd
Som tidligere nevnt, på veien til Santa Cruz sluttet vår hittil trofaste motor å snurre rundt. Reimhjulet beveget seg en cm i riktig retning, for så å gå tilbake igjen. Dommedagsprofetier som at den hadde skjært seg, eller at en dyr dings hadde brekt, kom kjapt på banen. Alle potensielle småfeil som dynamo og vannpumpe ble kontrollert i orden, og skepsisen steg. Alt går som kjent i stykker på en søndag, eller lørdag, eller fredag etter fire. Så kl 21 lørdag kveld ble det ringt til Grøtø der Gunnar satt klar til å gi telefonsupport. Antagelig har han ventet på telefonen siden vi reiste fra Norge. Han kjenner nemlig til Jon-Håkons manglende kompetanse og interesse for nettopp motor.

Gunnar kjenner båtens motorrom som sin egen bukselomme , ettersom Ejdern jevnt og trutt har sugd fra hans lommebok de 15 årene den var i hans eie. Trebåter er greie sånn, man slipper å bekymre seg for at ikke utgiftene skal strekke til.

Supporten kom kjapt med forslag om vann i sylinderne: ”Fins inte kjangs at komprimera vatten”. ”Lossa brenselrør, paketet, ta ur spriderna, og prova varva rundt. Sett igång å jobba nu.” Men allerede ved lukten av diesel i kombinasjon med rotete dønninger, begynte sjøsyken å melde seg. Det fikk vente til vi kom i havn, den var jo rett rundt hjørne. Vel ute av maskinrommet kunne det konstateres at det lille som var igjen av vind nå var borte, og et døgn i vindstille fulgte.

Tidlig mandag morgen ble dysene forsøkt trukket ut uten hell. Maskinist Øystein ble kontaktet for detaljinfo, ettersom han ga seg hen til dysene en ukes tid i juni. Takk Øystein for overdreven tålmodighet og psykisk støtte.

Et døgn senere var den siste jævelen (som satt fastbrent i sot) ute. Det etter at et uttall uttrekkningsapparater var konstruert etter vekt ganger arm prinsippet for å trekke ut med optimal vinkel og kraft. Jeg hadde lovet å kontakte den nysgjerrige naboen Andre da det var tid for dreie motoren. Han hadde heldigvis brillene på da han fikk en halv liter veske fra sylinder nummer 1 rett i fleisen. Andre kunne konstatere, ”Det er saltvann ja”.

Igjen ble Gunnars support-telefon ringt. Han satt i arbeid en mekaniker i Gøteborg, Volvo Penta Gøteborg , Volvo Penta Madrid, samt et lokalt verksted på Tenerife som kunne hjelpe oss med deler og kompetanse. Tusen, tusen, tusen takk Gunnar for all hjelp og tålmodighet.

En time etter kom beskjeden. Lekkasje i etterkjøleren. Beskjeden fra Gunnar var klar: ”Få ut vatnet, fyll sylinderne med olje, bypass etterkjøleren og få maskinen i gong igjen. Gå inte å legg deg för den går.

En del timer og en del liter olje senere lå Jon-Håkon over maskinen, mens Ole, Harald og Emil hadde tatt smergelpapiret fatt. De pusset dyser til den store gullmedalje. Da Ole var lei pussinga slet han litt med å finne ting som var viktigere å gjøre enn å få maskinen i gang, så han begynte med høytlesning av boka ”RUNDØ”. Det viste seg å gi fin motivasjon til de andre arbeiderne som fortsatte å pusse ut i natten.

Kl 04 hadde motoren gått en liten time og vi kunne gi oss lov til litt søvn. Motoren var reddet.

Klatring på Tenerife med Hildegun og Steffen.
Torsdag kveld fikk jeg et nyss om at Hildegunn og Steffen fra Stavangerseilbåten ”RUFFEN” (oppkalt etter den fjollete sjøormen fra barnebøkene), var minst like klatregale som meg selv. Fredag morgen trappet jeg opp ved båten deres, og klarte å overtale dem til en liten ekspedisjon. Den idiotiske beslutningen om å ta seg til klatrefeltet med buss ble tatt, og med sekkene proppfulle av tungt utstyr bar det av sted.

Etter en busstur på en og en halv time, (rutetabell 25 min) var det klart for bussbytte på et sted jeg ikke husker navnet på, og som Gud har glemt. Vi kunne lett konstatere at bussen til Villa Arico hadde gått og neste gikk om to timer. Tiden ble slått i hjel på en kafé, der Steffen og Hildegunn viste seg å være verdens herligste mennesker.

Omsider kom vi oss på en buss. Veien var vanvittig svingete, og sjåføren klarte på ingen måte å avpasse farten etter forholdene. Slik ble vi alle bilsyke (uggene) etter kun kort tid. Heldigvis kunne Hildegunn litt fransk, og kom i kontakt med en fransktalende fyllik på første rad, som bablet noe om en bok på puben. En annen hyggelig lokal skrulling, med et defekt bein, hadde overhørt samtalen. Han sørget for at vi kom av på samme stopp som ham, og førte oss til en pub på hjørne som kunne fått ” Fly Fisher” på Bislett til å virke lys og moderne. Der var det kø i baren fra lokale som kom for å få fylt opp 1,5 liters flaskene sine, fra den 50 liter store vinbeholderen under benken. Da kundene var ekspedert og forsvunnet, kom den magiske boka på bordet. Det viste seg å være klatrefører for hele området på engelsk og fransk. Bartenderen pekte på veien vi skulle følge, og etter 45 minutters gange i motbakke, kom vi frem til en Grand Canyon-aktig dal med 15 meter høye vegger på hver side. Vi hadde nå vært på reise i 6 og en halv time, og kunne kjapt kalkulere ut at om vi skulle rekke siste bussen hjem fikk vi nøyaktig 47 minutter med klatring før vi skulle ta til på den lange turen tilbake til Santa Cruz. Vi hadde sett noen biler ved veien og bestemte oss for å prøve å få haik ned til Villa Arico. Da kommer det en jente gående opp dalen, og Hildegunn kaster seg over henne ”Do you speak english?” Jenta snakket utmerket engelsk, hun var alene i bilen. Hun skulle bare klatre noen timer først, så skulle hun kjøre direkte til Santa Cruz, og vi kunne sitte på. Betaling ville hun ikke ha. Jobben betalte bensinen.

I lykkerus fortsatte vi klatringen, som viste å være nydelig bøttetaksklatring på vulkansk fjell. Det passet oss bra ettersom det var måneder siden vi hadde klatret. Takene var faktisk så fine at det var vanskelig å bli sår på fingrene.

Vel tilbake i Santa Cruz , og høye etter dagens klatring, la vi planer om å neste dag leie en bil for å reise opp til Teide å klatre. Verdens minste Chevrolet ble leid inn og lørdag morgen la vi av sted. Vi hadde denne gang med Turid og Helge fra den norske skøyta ”Leikaren” som ville opp å gå i fjellet. Da vi hadde kjørt igjennom en sky med regnvær slik at vi var kommet på oppsiden av den, åpnet det vulkanske prærielandskapet seg. Sola skinte og i 2000 meters høyde kunne vi fornøyd plystre på kjente toner fra filmen ”the Good, the Bad and the Ugly”, mens vi kunne se helt til toppen av Teide.

Klatringa viste seg å være noen kjempestore vulkansteiner midt på prærien. Rutene var bratte med store overheng, og fjellet sylskarpt for fingrene. Vi koste oss med det majestetiske landskapet og lekte som små barn i flere timer. På turen ned var alle enige om at vi lett skal til Tenerife igjen når fjellveggene hjemme blir mørke og kalde.



Kommentér

Ditt navn:

Kommentar:

Vennligst tast in koden nedenfor:

 

_

Klikk på bildet for å se bildeserie med store bilder...

_

Ei dyse.

_

_

_

_

_

_


Jordomseiling
i antikvitet
Ejdern er en svensk losskøyte fra 1894 som for tiden er på langtur mot Brasil og sydligere breddegrader.

Satelittelefon!
Vi har fått oss satelittelefon og har telefontid på søndager mellom 18.00 og 22.00 norsk tid. Ring oss (og bruk masse spenn) på 00881631639125. Ingen bekymringer dersom vi har glemt å skru den på takk :-)