Madeira – mer enn en pensjonisthetvin
Vi ankom Madeira en sen ettermiddag etter å ha utklasset alle andre deltagende båter i Porto Santo – Madeira InterIsland Regatta 2008. Vi knivet med ”Glip” hele det siste krysslegget, og måtte til slutt, til vår store frustrasjon, innse at han sakte gled foran oss, og også greide å gå noe høyere. Men vel i havn innrømmet André om bord på ”Glip” at de hadde måttet spe på med motorkraft. Altså full skandale og disk, dessuten hadde han startet en time før oss. Racerskøyta Ejdern seirer igjen.

Dagen etter bestemmer jeg, Emil, André og hans kjæreste Amedie fra Saint Barth (der han tilbringer vintrene) oss for å gjøre det eneste naturlige når man kommer til et nytt sted, nemlig å gå for stedets høyeste punkt.

Men alt tar litt tid, vi har stått litt sent opp, leiebilen kommer litt sent, og hovedstaden Funchal, som vi må innom for diverse ærend og avlevering av Jon Håkon, viser seg å være et navigativt helvete. Elleve tusen småveier og ikke en eneste rett vinkel. Her ser vi også turistene (charterturistene, ikke de flotte autentiske turistene sånn som oss), Madeira ser ut til å være spesielt attraktivt for seniorer og mødre som drar på tur med sine døtre. Etter hard kartlesing kommer vi oss omsider oppover fjellsidene i leiebilen som skylder hestekrefter og sliter selv i første gir. Vi forlater bilen på en parkeringsplass og tar fjellene fatt. Første topp er Pico Areeira på 1818 meter, deretter følger vi en smal sti mot øyas høyeste topp, Pico Ruivo på 1864. Fjellene her er helt fantastiske, vilt vulkanske og veldige frodige. Det er som å plutselig være i Asia, og på den smale stien, med de enorme fallene rundt oss føler vi oss som om vi er på vei mot en bortgjemt ninjamester som bor i en hule på toppen eller no, veldig dramatisk i hvertfall.

Det er en del lenger mellom de to toppene en vi trodde, og vi har startet for sent. Vi tenkte at de to timene det skulle ta var estimert for ”fat american tourists”, men de var nok for ”fit norwegian sailors”. Selv om Amedie prøver seg med at vi kanskje kan gå ”juzt around ze corner”, og alle egentlig har behov for å komme opp når vi er så nærme, ser vi oss nødt til å snu omtrent en halv kilometer fra toppen for å være sikre på å komme hjem før det blir mørkt. Buhu, et tindehjerte brister. Men det føles bra å la fornuften seire på akkurat sånne ting. Hjemturen var nesten like fin, men en del mye oppoverbakke og Andre mener at seiling/røyking komboen de siste fire årene hans har ødelagt formen hans. Vi kommer oss alle til bilen, og ikke lenge etter blir det mørkt.

Fin tur i hvertfall, og etterpå har vi en veldig hyggelig, og nesten autentisk, middag sammen med ”Glip”-mannskapet i en liten fiskelandsby som var oppkalt etter gitaristen Santana.



Kommentér

Ditt navn:

Kommentar:

Vennligst tast in koden nedenfor:

 

_

_

_

_

_

_

_

_

Klikk på bildet for å se bildeserie med store bilder...

_

_

_

_

_

_

_

_


Jordomseiling
i antikvitet
Ejdern er en svensk losskøyte fra 1894 som for tiden er på langtur mot Brasil og sydligere breddegrader.

Satelittelefon!
Vi har fått oss satelittelefon og har telefontid på søndager mellom 18.00 og 22.00 norsk tid. Ring oss (og bruk masse spenn) på 00881631639125. Ingen bekymringer dersom vi har glemt å skru den på takk :-)